Cedric Mæhle fra Modum BTK var i helga eneste norske deltaker i den aller første utgaven av Pongfinity Cup.
Det er lørdag ettermiddag, akkurat som hjemme i Norge litt forsinket til semifinale. Vi befinner oss i Helsinki i en gammel OL-hall fra 1952. Der holder nå Youtube-kjendisene, i alle fall for oss i bordtennismiljøet, Pongfinity til. 250 spillere fra 40 land er nede i tolv spillere fra to land. Det er stappfullt med noen hundre tilskuere til semifinaler i herrer og damer elite, samt i gutter 14.
På center court spiller Pongfinitys egen Miikka O’Connor. Han vinner sin kamp og skal senere tape finalen mot den sterke tsjekkeren David Prusa. På nabobordet har 11-årige Cedric Mæhle spilt seg fram til semifinale mot Hai Hoang Nhat Nguyen, en vietnamesisk finne som vant G12 uten å tape set. Kampen har vippet fram og tilbake, det er 2-2 og Cedric har hentet inn 5-9 i avgjørende. Motstanderen har tatt time out, og vi diskuterer taktikken.
- Hva skal jeg serve, spør Cedric?
- Jeg har tro på den backhandserven som har fungert hele helgen! Da får du baller du kan angripe. Stol på ditt eget spill, sier trener og reservepappa Bjørn Erik.
Som sagt så gjort. En knaller av en forehand senere er det 10-9 og matchball til Cedric. Han går for samme taktikk igjen. Det fungerer, på ny får han en ball som kan angripes med forehand, med denne gangen bommer Cedric og det er 10-10. Litt senere er det Cedric som har matchball mot seg. Den reddes til 11-11, men så er kampen tapt 11-13 i avgjørende.
Cedric er skuffet, men samler seg raskt og takker motstander, dommer og trener for kampen. Begge får trampeklapp fra publikum der de fleste så klart heier på hjemmespillerne, men Cedric også har noen nøytrale tilhengere, samt mamma Cecilie og onkel Mikko som bor i Finland.
Jeg er rørt og feller noen tårer. Litt over at Cedric nyter øyeblikket og har spilt en av sine beste kamper noensinne i ei heksegryte av en arena. Men mest stolt fordi han for første gang i sitt unge liv klarer å håndtere et meget surt tap slik som vi ønsker at han skal. Med respekt for motstanderen, det er tross alt slik at en må tape, også når spilleren er så godt som like gode.
Min gamle lærer på videregående skole hadde som mantra at «det er viktigere å få karakter, enn å få karakterer». Etter kampen uttaler Cedric at det er den morsomste kampen han har spilt. Glemt er en svak semfinale i G12 mot en finne Cedric normalt skal slå. Der ødela Cedric for seg selv med dårlig humør etter å ikke ha vært på normalt nivå fra start. Da hjelper det lite med kvartfinaleseier 3-0 over en meget sterk kroat som Cedric selv mente var den beste kampen han hadde spilt noensinne.
Om det er glemt, er det mye huskes. Det huskes massevis av samtaler på en miks av engelsk og finlandssvensk, det huskes en voksen tyrker som spanderer godteri fra hjemlandet. Det huskes at Pongfinity-Miikka tar seg tid til en lang prat med Cedric, det huskes en danske som kommer bort og sier «sorry for at jeg ikke oppførte meg så fint under kampen». En finne som har tapt 3-0 i pulja, ønsker å spille mer med Cedric, som svarer «yes». Det huskes oppvarming med en ester og en kamp med en bulgarer som det ikke er så lett å kommunisere med, med det går det og, på et vis.
- Jeg hadde fri fra skolen på fredag, men jammen har jeg lært mye, sier Cedric.
Det jobbes med en ny utgave av Pongfinity Cup neste år, jeg håper det blir en større gjeng fra Norge da. Cupen ble spilt i to haller på omkring 50 bord. Det var ikke b-klasser, men det var b-sluttspill, så alle fikk en del kamper i alle klasser. Man trenger ikke være blant de beste beste for å kose seg i Finland.
Pongfinity Cup anbefales av den lille troppen fra Modum!
