Vi tok en prat med henne for å høre mer om hvorfor det å dømme bordtenniskamper var noe hun skulle vie veldig mye av sin fritid til. Da vi først kontaktet henne for intervjuet var hun, nær sagt som seg hør og bør, på dommeroppdrag. Denne gangen på selveste US Smash i California.
Mahta, første gang jeg traff deg var under en 1.divisjonskamp i Bjølsenhallen jeg spilte for sånn circa 15 år siden. Og så så jeg deg dømme under VM i London i vår. Det har skjedd mye på disse årene, men hvordan endte du opp med å satse på en dommerkarriere i bordtennis?
– Det startet egentlig ganske tilfeldig. Jeg begynte i Fokus Bordtennisklubb fordi jeg hadde lyst til å spille bordtennis. På den tiden var Erik Lindholm leder i klubben. Etter en stund spurte han om jeg kunne tenke meg å prøve meg som dommer. Han sa at han hadde tro på at jeg kunne passe godt i den rollen, og spurte om han skulle anbefale meg til Bordtennisforbundet for å ta det regionale dommerkurset. Jeg takket ja, og det ble egentlig starten på hele dommerkarrieren min. Etter hvert fikk jeg dømme flere turneringer, tok nye kurs og fikk stadig større utfordringer. Motivasjonen vokste for hvert steg.
Jeg liker veldig godt å spille bordtennis. Og så må jeg ærlig innrømme at jeg ikke syns det er like gøy å dømme bordtenniskamper. Hva er det som gir deg så mye i dommergjerningen at du velger å bruke så mye av fritida di på akkurat det?
– For meg handler det først og fremst om lidenskapen for bordtennis. Som dommer får jeg være tett på sporten, samtidig som jeg hele tiden utvikler meg. Ingen kamper er helt like, og hver kamp krever fullt fokus. Jeg liker også utfordringen med å ta raske og riktige avgjørelser under press. I tillegg har jeg fått oppleve mange land, møtt mennesker fra hele verden og fått venner gjennom bordtennisen. Det er noe jeg setter veldig stor pris på.
Jeg nevnte i ingressen at du har dømt blant annet under VM både i Houston og London. Hva syns du selv har vært høydepunktet ditt så langt i karrieren?
– Det er vanskelig å velge ett høydepunkt, fordi jeg har vært så heldig å dømme i to verdensmesterskap, flere WTT Smash-turneringer og FISU World University Games. Jo høyere nivå turneringen har, desto større er også utfordringene og forventningene fra referee-teamet. Det motiverer meg til å hele tiden utvikle meg.
Hvis jeg likevel skal trekke frem én opplevelse, må det være US Smash i Los Angeles i 2026. Det var første gangen jeg fikk bruke TTR (Table Tennis Review) i en turnering, og det var en veldig spennende erfaring. Å få være en del av utviklingen av sporten på det høyeste nivået gjorde et stort inntrykk på meg.
Når du dømmer i de største turneringene som f.eks. VM, hvilke forberedelser gjør du før kampen?
– Jeg prøver alltid å være godt forberedt. Jeg leser gjennom gjeldende regelverk og eventuelle oppdateringer, møter opp i god tid og kontrollerer utstyret og spillområdet. Før kampen forsøker jeg også å finne ro og fokusere mentalt. Når kampen starter, må man være hundre prosent til stede fra første ball.
Jeg ble en gang, litt mot min vilje, kastet inn som dommer i ei WTT-turnering der de manglet folk. Tilbakemeldingene jeg fikk fra supervisor etter kampene var såpass skarpe at det ikke akkurat fristet å dømme mer, for å si det slik. Kan du si litt om hvordan du evalueres under internasjonale mesterskap?
– Vi har to ulike former for vurdering under internasjonale mesterskap: Evaluation og Assessment.
En evaluation gjennomføres av en evaluator som følger én kamp. Hvilken kamp som blir evaluert, vet vi ikke på forhånd. Evaluatoren vurderer blant annet regelkunnskap, avgjørelser, kroppsspråk, kommunikasjon og hvordan vi håndterer ulike situasjoner. Resultatet blir enten Meet, Near Meet eller Not Meet.
I tillegg blir vi vurdert gjennom hele turneringen av referee-teamet. Denne vurderingen kalles Assessment. Her starter alle med 90 poeng, og det trekkes poeng dersom man gjør feil eller ikke følger prosedyrene. En sluttscore på 80 poeng eller høyere regnes som Meet, mens under 80 regnes som Not Meet.
Jeg synes dette er et godt system. Vi får tydelige tilbakemeldinger, og det bidrar til at vi hele tiden utvikler oss og holder et høyt internasjonalt nivå.
Under sist VM brukte man TTR, bordtennisens svar på VAR. Hvordan syns du det fungerte? Video
– Jeg synes TTR er et veldig godt hjelpemiddel. Teknologien kan bidra til mer korrekte avgjørelser i viktige situasjoner og gir både spillere og dommere en ekstra trygghet. Samtidig mener jeg at teknologien skal være et supplement – ikke en erstatning for dommeren.
Når en avgjørelse blir bekreftet av TTR, gir det også dommeren større trygghet og selvtillit i avgjørelsen. Samtidig blir det lettere for spillerne å akseptere utfallet, fordi de ser at avgjørelsen er kontrollert og bekreftet av teknologien. Det bidrar til større tillit både til dommeren og til dømmingen på det høyeste internasjonale nivået.
Og tross TTR så ble det en del kontroverser mellom dommere og spillere. Jeg så blant annet at både Truls Möregårdh og Patrick Franziska ga dommeren en «hårføner». Hvordan oppleves det å være dommer når spillerne er veldig misfornøyde med en avgjørelse, publikum buer og TV-kameraene zoomer inn på dommeren?
– Det er selvfølgelig aldri hyggelig når spillere reagerer sterkt, men jeg prøver å ikke ta det personlig. Spillerne er midt i en konkurranse hvor følelsene ofte er sterke. Min oppgave er å holde meg rolig, opptre profesjonelt og ta avgjørelser basert på regelverket, uavhengig av reaksjonene rundt meg. Erfaring hjelper mye i slike situasjoner.
Hvis vi retter oppmerksomheten på dømmingen her hjemme, hvordan vil du si dommerkompetansen er i norsk bordtennis?
– Jeg synes vi har mange dyktige dommere i Norge, spesielt med tanke på at vi er et lite bordtennisland. Flere norske dommere holder et internasjonalt nivå, og vi har en kultur hvor vi hjelper hverandre, deler erfaringer og ønsker hverandre fremgang. Samtidig er det viktig at vi fortsetter å rekruttere nye dommere og gir dem god oppfølging.
Det eneste jeg savner, er at Norge igjen får en dommer med Gold Badge. Vi har i dag tre Blue Badge-dommere – Erik Bergerseter, Kasper Christiensen og meg – og jeg håper at en av oss kan oppnå Gold Badge i nær fremtid. Det ville vært en stor anerkjennelse, ikke bare for den enkelte dommeren, men også for norsk bordtennis som helhet.
En ting som irriterer meg er når norske bordtennisledere ikke forstår hva det betyr å ha dommere med høy kompetanse på turneringer og seriespill her hjemme. Noen sier «alle kan jo flippe på ei dommertavle». Pål Guttormsen sa det fint en gang før vi skulle spille en seriekamp, «uten dommerne dør sporten vår!». Føler du at bordtennisdommerne i Norge blir tilstrekkelig verdsatt av norske spillere og ledere?
– Jeg tror mange setter pris på dommerne, men kanskje ikke alltid er klar over hvor mye arbeid som ligger bak. En god dommer skal helst ikke bli lagt merke til, og det betyr ofte at jobben er gjort godt. Samtidig krever det mange kurs, evalueringer og mye erfaring å komme opp på et høyt nivå. Jeg håper dommerrollen blir enda mer verdsatt i fremtiden, fordi dommere er helt avgjørende for at sporten skal fungere.
Du har allerede vært inne på at dommerne er delt inn i ulike nivåer, såkalt «badge». Kan du forklare hva som gjelder for de ulike nivåene? Hva må til for å dømme i VM f.eks.? Hvilket nivå er du på nå?
– Alle dommere starter med den nasjonale dommerutdanningen. Deretter kan man ta en internasjonal regelprøve. Består man denne, blir man International Umpire (White Badge).
Neste steg er Blue Badge. Da må man først bestå Advanced Rules Examination (ARE). Etter det må man i løpet av tre år oppnå fire Meet-evalueringer i ulike internasjonale turneringer, utført av minst to forskjellige evaluatorer. For å beholde Blue Badge må man også fortsette å oppnå gode evalueringer ellers man miste det. Det høyeste nivået i dag er Gold Badge. I tillegg til å bestå ARE må dommeren oppnå et gjennomsnitt på minst 85 poeng fra tre assessment-vurderinger utført av referee-teamet. Og jeg må si det: Det er ikke veldig lett!
Som nevnt tidligere har jo norsk bordtennis flere med høy dommerkompetanse. Dere har også en aktiv dommerkomite. Det virker som det er godt samhold mellom dere. Er dette med på å både rekruttere og beholde dommere her i landet?
– Absolutt. Jeg tror det gode miljøet mellom dommerne er en av de viktigste grunnene til at mange fortsetter. Vi støtter hverandre, deler erfaringer og lærer av hverandre, og det betyr mye – både for nye og erfarne dommere.
Samtidig håper jeg at det i årene som kommer blir enda større fokus på å støtte dommere som ønsker å utvikle seg videre internasjonalt. Det krever både tid, innsats og oppfølging å nå de høyeste nivåene, og med god støtte tror jeg vi kan få enda flere norske dommere til å markere seg internasjonalt.
Til slutt, hva blir ditt neste utenlandsoppdrag som dommer?
– 2026 startet med WTT Youth Star Contender i Frankrike. Der fikk jeg to Meet-evalueringer, noe som var viktig for å opprettholde Blue Badge-statusen min. Deretter var jeg så heldig å bli valgt ut til VM i London, og nå har jeg nettopp kommet hjem fra US Smash, hvor jeg blant annet hadde assessment. Det har vært et svært innholdsrikt og travelt første halvår.
Nå håper jeg å kunne få oppdrag også i andre halvdel av året. Samtidig er det stor konkurranse om plassene i de største internasjonale turneringene. Hvert land kan bare nominere et kandidat på høynivå-turneringer, og siden Norge nå har tre Blue Badge-dommere, er det viktig at vi gir hverandre muligheten til å få slike oppdrag. Vi ønsker alle å utvikle oss videre og samle erfaring på høyest mulig nivå, så får vi se hvilke turneringer det blir resten av året.
Norsk bordtennis ønsker Mahta og de andre norske dommerne lykke til med oppdrag både hjemme og ute. Og husk hva Pål Guttormsen sa, uten dommere dør sporten vår!
