WTT har en regel som er nedfelt i deres Handbook, der automatisk kvalifiserte spillere som ikke deltar på et WTT-stevne, men i samme periode spiller andre stevner, blir bøtelagt. Denne regelen kjente tydeligvis ikke Fan Zhendong til ta han i sosiale medier kritiserte WTT for å ha innført dette. Den sannsynlige forklaringen er at det kinesiske forbundet har betalt slike bøter uten å involvere spillerne. De som er på det kinesiske landslaget er veldig lite involvert i det administrative og idrettspolitiske til forbundet.
Derfor ble det relativt enkelt for WTT å svare ut kritikken fra Fan Zhendong og Chen Meng, dette var ikke noe nytt, det hadde vært slik hele tida.
I arbeidet med denne artikkelen har jeg snakket med flere internasjonale toppspillere om saken. Veldig mange ønsker ikke å uttale seg, og har fått løfte om å ikke bli sitert. Det vi kort kan si er at misnøyen om enkelte deler av praksisen til WTT er betydelig. Det samme gjelder for lagledere for de store bordtennisklubbene i Europa. Det er håpløst å planlegge seriespillet når det stadig har blitt satt opp nye WTT-stevner som ikke var kjent ved sesongstart.
To spillere som har ytret seg i full offentlighet er Quadri Aruna og Simon Gauzy. Aruna var først ut da han tidlig i april kraftig kritiserte WTT for å bli bøtelagt for at han ikke stilte på et WTT-stevne, men så spilte kamper for sin Bundesliga-klubb.
WTT mener de har hjemmel for dette i sin Handbook, og at dette er praksis lik det man har i andre idretter. Likevel mener nok mange at dette både er urimelig og kanskje umoralsk. Det er tross alt i klubben han tjener til livets opphold, og siden hans forbund har dårlig økonomi må han betale reisen til WTT-stevnene selv. Han mottar ingen lønn fra WTT, og da er det rart de kan kreve noe fra han, mener han selv, og støttes av mange. Det hevdes også at flere ikke har mottatt pengepremiene de har vunnet på WTT-stevnene.
Etter at Zhendong og Meng har fått ut med sin kritikk har Simon Gauzy kritisert svaret fra WTT. Gauzy påpeker helt korrekt at deres svar egentlig bare er oppramsing av fakta. Alexis og Felix Lebrun har deretter støtter Gauzys uttalelse.
Det sier seg selv at fansen støtter spillerne i konflikten. De heier på sine helter, Felix Lebrun, Chen Meng og Fan Zhendong. Det er ingen som heier på ITTf-president Petra Sörling eller WTT-sjef Steve Dayton. Her er det likt som i andre idretter. Fansen liker nesten aldri idrettspolitikerne, uansett hvem de er.
Betyr det at spillerne og fansen har helt rett i konflikten? Nei! Dette er både komplisert og sammensatt. La oss først se på hvorfor WTT har denne upopulære regelen med automatisk kvalifisering og bøtelegging hvis spillerne ikke deltar på WTT-stevnene:
WTT og spillerne har i utgangspunktet samme målsetting, få høyest mulig status på turneringene, og dermed mest mulig penger til fordeling. Inntektene kommer stort sett fra salg av TV-rettigheter, sponsorer og billettsalg. I tillegg har WTT og ITTF en ambisjon om å gjøre idretten mer global. Bordtennis er stort i enkelte asiatiske land, og i noen få europeiske land. Vi ser at forsøkene på å utbre bordtennis i flere land gir resultater. India, samt enkelte land i Afrika har framgang for vår idrett.
Hvis det ble avholdt et WTT-stevne i Afrika, ville det vært avgjørende for å få sponsorer og TV-dekning at de to fremste afrikanerne, nevnte Aruna og Omar Assar deltok. De er de to eneste afrikanerne som har vært i en kvartfinale i VM.
Spillerne har ønsket frivillighet, og har kanskje mest sett på fordeling av prispengene. WTT har ment at tvang er nødvendig, og har tatt ansvar for at pengene ikke bare skal fordeles, de må faktisk først komme inn. Dette siste har ikke spillerne i tilstrekkelig grad forstått.
Skal man få inn penger må WTT-stevnene være attraktive. Det betyr at flest mulig av de beste må delta. Her har WTT lyktes. På premium-turneringene, Grand Smash, har ofte ni av de ti beste i verden deltatt.
Med god deltakelse kommer det inn mer sponsormidler, flere publikum og det øker sannsynligheten for å selge TV-rettigheter.
WTT tar ikke sjansen på at de beste spillerne prioriterer seriespill eller andre turneringer, og vil altså da tvinge dem til å delta. Hvis man i Grand Smash plutselig manglet topp 10-spillerne, ville sponsorene gått inn med mindre penger og publikum hadde blitt misfornøyde. Da ville premiepengene gått ned. Den turneringa som har hatt høyest premiesum hittil i bordtennishistorien var Grand Smash i Saudi-Arabia i fjor, med to millioner dollar totalt. Det er godt under halvparten av hva en middels tennisturnering, som f.eks. Hamburg ATP hadde i premie i 1990. Og i den ATP- turneringa gikk pengene til kun herrer single, mens det i Saudi ble fordelt på fem klasser.
Spillerne tenker naturligvis først og fremst på seg selv. Det er faktisk jobben deres. WTT har derimot en rekke hensyn som må balanseres. Betyr det at WTT har helt rett i konflikten? Nei! WTT har i for liten grad trukket spillerne med på råd i planleggingen. De har også i for liten grad tatt hensyn til at skader og sykdom kan være årsaken til at spillere trekker seg fra WTT-turneringer.
Min hovedkritikk mot WTT er likevel at de går for langt i retning å kopiere tennis i organiseringen av internasjonale konkurranser. I tennis betyr ATP og WTA alt. Det finnes knapt turneringer som ikke styres av dem. Det er ikke de nasjonale tennisforbundene som tar ut spillere i tennis. Spillerne har sine egne team og spiller kun for seg selv. Det finnes ikke noe VM i tennis. Selv OL har langt lavere prestisje enn Wimbledon og French Open. Altfor stor andel av toppspillerne i tennis har rike foreldre som har løftet dem fram. I bordtennis er heldigvis ikke det tilfelle.
Når WTT nå gir like mange rankingpoeng for å vinne Singapore Smash som å vinne OL, da er det tydelig at Steve Dayton og hans folk nærmer seg det opplegget de har i tennis, der turneringer utenfor WTT-systemet, som OL, VM eller EM enten bevisst, eller ihvertfall i praksis devalueres.
ITTF har gitt fra seg den demokratiske kontrollen på turneringene da de opprettet WTT for å ivareta den kommersielle delen av det internasjonale bordtennisforbundet.
Daytons eneste sjef er styrelederen i WTT. Han heter Liu Guoliang. Han vedtar WTTs Handbook og sender den til ITTF-styret for ei slags godkjenning. I ITTF-styret heter visepresidenten Liu Guoliang. De to Guoliang’ene har ikke bare samme navn, de er faktisk samme person. Videre skal WTT-håndboka følges opp av de nasjonale bordtennisforbundene. I det mektige kinesiske forbundet har vi enda en Liu Guoliang som president (fortsatt samme person). Det er forståelig at enkelte synes slike trippelroller er uheldige, og det ligger ihvertfall langt fra den idrettsmodellen vi har i Norge, uten at jeg sier at det i seg sjøl er et problem.
Tar WTT til seg kritikken fra utøverne og de nasjonale forbundene? Delvis. De kommer nok fortsatt til å bøtelegge automatisk kvalifiserte spillere som ikke deltar på de fremste WTT-stevnene. Men i 2025 har de for første gang klart å ha ei terminliste ferdig før det hele begynner. Det er ei klar forbedring, og hjelper veldig når ligaene i de ulike landene skal planlegges.Pengepremiene skal økes, og de skal økes mest for WTT Feeder. Det er positivt, for der har det vært latterlig lave premiesummer. Så noe blir gjort.
Kommer spillerne til å bli fornøyde med endringene? Nei! Men det har egentlig aldri vært ei gylden tid der spillerne er fornøyde med de styrende organene. Da Andrzej Grubba ble intervjuet av Norsk bordtennis på slutten av 80-tallet, var han tydelig på hva han syns om ITTF den gangen: «vi behandles som luft», var hans kommentar til utøvernes (manglende) medbestemmelse.
Hvis du spør idrettsutøvere i andre grener hva de syns om sine ledere, skal du være god om du finner noen som skryter av lederne i idretten. I de tilfellene der utøvere selv går inn i idrettspolitikken ser vi imidlertid sjelden at de da mener politikken må endres i vesentlig grad.
Fotballpresident Lise Klaveness boikottet selv landslaget i en periode da hun var utøver. Nå vil hun garantert mene det er helt feil å gjøre slike ting.
De som kritiserer WTT bør samtidig tenke tilbake til tida før WTT ble opprettet. World Cup, og deretter Pro Tour var ofte elendige arrangementer, det var umulig å selge TV-rettighetene og publikum var knapt å se, bortsett fra hvis det gikk i Kina. Pengepremiene var så lave at spillerne som nådde semifinalen i de gjeveste turneringene fikk så lite at det ikke dekket flybilletten hjem igjen.
Nå opplever bordtennis en gullalder. Masse publikum på ligakamper i Frankrike og Tyskland. Flere WTT-turneringer er utsolgte lang tid i forveien. Selvsagt har Paris-OL mye av æren for dette, men WTT har også hjulpet. At WTT har brukt de fremste ekspertene på kommunikasjon, media og arrangement til å utvikle konseptet, har tilført bordtennis en profesjonalisme vi ikke hadde før.
Så jeg heier fortsatt på WTT. Men jeg heier også på Ma Long som dessverre har fulgt Fan Zhendong og Chen Meng og trukket seg fra WTT. Kanskje var fantastiske Waldner Cup det siste vi fikk se av The Greatest Of All Time internasjonalt?
