Landslagsfotball interesserer meg ikke. Bortsett fra når det er VM. Da ser jeg bronsefinalen. Det blir virkelig spektakulær fotball når to lag som nettopp har fått knust drømmen om finale må ut i en ekstra kamp ingen av dem vil spille.
Hvis det er noe jeg savner i norsk bordtennis så er det bronsefinaler. Det burde vi innføre! Mens vi venter på bronsefinalene, har jeg stor glede av puljespill. Spesielt den siste kampen i pulja, hvis det er mellom to spillere som allerede er utslått. Det er en egen nerve i slike kamper. Enda mer enn puljespill, elsker jeg B-sluttspill. Det er kjempebra, og det har hendt at jeg har tapt en kamp i puljespillet med vilje for å få mulighet til å oppleve intensiteten i B-sluttspillet. Kanskje burde vi vurdere å innføre et C-sluttspill blant de som ble slått ut i første runde i B-sluttspillet. De kunne spilt et nytt puljespill mot de andre som ble slått ut i første runde i B-sluttspillet.
Det spilles for mange viktige kamper, og for få uviktige. Når det går en finale i eliteklassen i ei turnering, er det veldig bra at det samtidig spiles B-sluttspill i Herrer D. Da slipper de som spiller elitefinalen å føle noe press. Ingen ser på kampen. Også elitespillerne gjør feil, og hadde de yngre sett finalen i stedet for å selv spille et B-sluttspill i Herrer D samtidig, så ville man risikert at de yngre hadde tatt etter de feilene som elitespillerne gjør. Det er også bra for motivasjonen til de som satser, at de får spille i fred når de har tatt seg til en finale.
En jeg kjenner foreslo at vi skulle gå over til tremannslag i eliteserien. Heldigvis ga forbundsstyret tommelen ned for forslaget. Eliteserieklubbene sendte inn veldig gode høringsinnspill der man virkelig fikk fram ambisjonene om å gjøre vår øverste liga til noe enda bedre enn det er i dag (jeg har lenge tenkt at det nesten ikke kan være mulig å få serien bedre, men det er bra at andre ser annerledes på det).
Atle Irgens har helt rett i at tremannslag ikke løser noe som helst. Spill på kun ett bord blir lett kjedelig. Når jeg har vært i Düsseldorf og sett Bundesliga-kamper med Borgar, så sitter jeg ofte og irriterer meg over at det ikke spilles på tro-tre bord samtidig. Derfor liker jeg heller å se samlerunder i Norge. Spill på mange bord er digg. Det blir nesten som et koldtbord, man kan se litt på den ene kampen, og litt på den andre. Jeg ser heller ikke bort fra at fotball-folket vil forstå dette etter hvert. De kunne spilt med to baller. Hvis man forviller seg inn på Aspmyra om et par år, ser vi kanskje Patrick Berg drible litt på midtbanen, samtidig som Kasper Høegh er i angrep med en annen ball.
STIGA-ligaklubbene la vekt på at det eneste viktige er å spille mange kamper. De har helt rett. Det sportslige nivået bør ikke ha noe å si på elitenivå. Spilles det nok kamper blir det bra uansett. Hvis vi får vekk utlendingene fra eliteserien er alle problemer løst. Selv jeg forstår at om man fjerner de beste fra ligaen, så blir ligaen bedre.
Det er bra at eliteserieklubbene klubber ned alle forslag om å fornye STIGA-ligaen. Men jeg syns de nå bør begynne å stille litt flere krav til forbundsstyret. Firemannslag er bedre enn tremannslag. Det er vi alle enige i. Det blir spilt flere kamper. Men tenk hvor bra det da ville vært med åttemannslag? Det ville jo blitt dobbelt så bra som firemannslag! Alle spiller mot alle. Masse kamper. Hvorfor har ikke eliteserieklubbene foreslått dette enda?
Han jeg kjenner foreslo i fjor at det skulle være fritt oppsett i eliteserien. Slik er det i det fleste andre land. Heldigvis stemte forbundsstyret mot dette også. Jeg syns det ligger en viss trygghet i at styret stemmer ned et hvert forslag fra enkle nordlendinger. Jeg lengter litt tilbake til tida da Nord-Norges lag ikke fikk være med i det nasjonale seriesystemet. Det sparte de nordfra for mye reiseutgifter, og var en empatisk politikk som kun hadde nordlendingenes beste i tankene.
Fritt oppsett ville uansett vært håpløst. Det som gjør idretten interessant og spennende er forutsigbarheten. Det at vi alltid kan vite hvem som vinner. Overraskende resultater skaper forvirring og ubehag. Vi ser også at media gir mye større oppmerksomhet om favorittene vinner, mens de tier i hjel konkurranser der en underdog eller en outsider skulle finne på å stikke av med seieren.
Ellers syns jeg stevnene våre begynner å bli litt i korteste laget. Finalen i Herrer Junior i NM i helga var ferdig allerede 22.45. Her kunne man drøyd det litt lengre. Noen mener man burde ha tid til en middag om kvelden når man reiser på turneringer. Det er jeg helt uenig i. Som regel ender man opp med usunn pizza og brus til. Ved å la stevnene vare lengre unngår man slike matvaner.
Det som likevel bekymrer meg mest med norsk bordtennis er at spillerne trener for mye. Jeg kommer aldri til å tilgi Fokus BTK for at de la til rette for at Borgar skulle bli så jævlig god. Hadde de holdt igjen litt på treningene kunne han blitt i Norge. Kanskje spilt for Jevnaker, eller hvorfor ikke Bodø? Jevnaker har nok spillere, også om klubbene klarer å presse igjennom at det blir åttemannslag i eliteserien. Det vil nok aldri skje at den klubben skulle behøve påfyll av stallen midt i sesongen.
Snart er det Forbundsting. Jeg håper vi kan diskutere om medrykk er noe vi skal drive med i seriesystemet. Sist jeg spilte i eliteserien rykket vi ned. Bordtennis skal handle om glede og fellesskap. Jeg følte bare uglede og ufellesskap da vi rykket ned. Men heldigvis hadde vi ikke tremannslag den gangen heller. Da ville jeg trolig ikke fått spilt i det hele tatt. Det hadde vært enda jævligere!
