WTT skulle gi bedre arrangementer som tiltrakk seg flere TV-selskap, mer publikum og flere sponsorer. Pengepremiene skulle økes. Det var god grunn for ITTF til å ta disse grepene. Interessen for bordtennis på toppnivå hadde falt dramatisk over flere år, og med unntak av CCTV, Det kinesiske TV-selskapet, var det ingen som viste bordtennis på fjernsyn, med noen få hederlige unntak. I løpet av en sjuårsperiode var det for eksempel ikke vist bordtennis en eneste gang på svensk TV, mens man i Tyskland ikke viste ett eneste minutt fra VM på hjemmebane i Düsseldorf i 2017.
Året etter, nærmere bestemt i november 2020, ble det aller første WTT-stevnet avholdt i Macau, casino-øya 60 kilometer sørvest for Hong Kong. Fra første kamp i denne turneringa så vi at WTT lagde ei vesentlig bedre ramme for bordtennis, spesielt for oss som så det på TV. De som ble slått ut allerede i første runde, slik som Mattias Falck, fikk fortsatt med seg 15 000 dollar i pengepremier. Sammenliknet med Pro Tour-stavnene, der en semifinale knapt ga penger nok til flybilletten hjem, var dette et betydelig løft. Jeg skrev på disse sidene at WTT var akkurat det bordtennis-sporten trengte.
Nå har WTT eksistert i nøyaktig fem år, og vi har et vesentlig bedre erfaringsgrunnlag for å vurdere situasjonen. WTT-turneringene holder fortsatt svært høy teknisk standard. Det tar seg godt ut på TV. Det er ingen tvil om at WTT har bidratt til den enorme popularitetsøkningen internasjonal bordtennis har opplevd de siste årene, selv om Paris-OL og Paralympics nok har vært den største enkelt-bidragsyteren.
Likevel er det mange av oss som i stadig større grad sitter med en følelse av at det hele knirker i sammenføyningene. Når jeg under internasjonale turneringer snakker uformelt med utøverne under løfte om anonymitet, får jeg andre historier enn de som presenteres offentlig. Mer om det seinere. Først kan vi se hva som faktisk har vært framsatt som den åpne kritikken, den som har vært uttrykt i mediene:
Et betydelig press på utøverne om å delta på et svært høyt antall turneringer i løpet av sesongen, gir liten tid til restitusjon og få lengre treningsperioder.Etter de kontinentale turneringene som EM og det asiatiske mesterskapet som gikk for vel en måned siden, reiste utøverne rett til London for å spille Star Contender. Derfra var det bare å skynde seg til Montpellier for WTT Champions og så bare det videre til Frankfurt for et nytt Champions-stevne. Det var for øvrig også enkelte av de samme som møtte hverandre i første runde i de to turneringene…
Spillerne rakk ikke hjemom i denne perioden, og reisingen fortsetter videre. Det hele har ført til at enkelte spillere begynner å trekke i nødbremsen, og spør om dette er veien å gå. Da de regjerende olympiske mesterne Fan Zhendong og Chen Meng, samt tidenes beste spiller (selv om han utrolig nok aldri har vunnet et WTT-stevne) Ma Long, kort tid etter OL trakk seg fra WTT, skjønte flere at noe var helt galt fatt.
Jeg satt ringside i London og så hjemmefavoritten Tom Jarvis slå Martin Allegro i en jevn fem-setter. At publikum i Queen Elisabeth Olympic Park heiet på Jarvis var naturlig. Verre var det at klubben til Allegro trolig gjorde det samme. Belgieren spiller for Grenzau. Denne Bundesliga-klubben var en gang blant Europas beste, med Grubba som trener herjet de i Champions League. Jeg så et par kamper med dem live da jeg studerte i utlandet.
Men det er 25 år siden. De har de siste årene slitt i bunnen og med det blir det knappere med sponsormidler. De har derfor ikke noe stort budsjett å lønne spillerne med. Samtidig med WTT i London skulle det spilles Bundesliga-kamp mellom Grenzau og Borussia Düsseldorf. Borgar var reserve for bortelaget. Grenzau hadde ingen reserver. Hadde Allegro vunnet kampen i London hadde han ikke rukket hjem til kampen i Tyskland, og klubben hans kunne ikke stilt med fullt lag.
Uansett hvor mye man måtte elske WTT, det er i klubbene spillerne tjener pengene de lever av. Sist jeg var i Düsseldorf og så Borgars klubb spille kamp, kom to av klubbkameratene hans hjem tidlig på morgenen etter en 14 timers flytur fra et WTT-stevne i Asia, på turistklasse for sikkerhets skyld. De fikk seg et par timers søvn før de skulle spille på ARAG Center Court. Det endte med tap for Borussia…
Bordtennis er den individuelle idretten som har lyktes best med å bygge opp et ligasystem, noe en rekke andre idretter misunner oss. WTT har vist liten respekt for dette, ja de har egentlig gitt blaffen i alt annet enn WTT. For å øke statusen på sine konkurranser har de sidestilt WTT Smash-turneringene med OL. Man får like mange rankingpoeng for å vinne ei Smash-turnering i Saudi-Arabia eller Singapore, der det nesten er null tilskuere, som man får for å vinne OL. Det er smått absurd!
Det er også veldig få av spillerne som får inn så mye i pengepremier at de kan leve av det. De er derfor helt avhengige av lønna fra klubben sin. Hvis de største stjernene i Bundesliga møter utslitt til kamp vil det forringe kvaliteten på produktet for publikum. Når man i fotball med så mye penger de har i omløp klarer å få ei god tilpasning mellom FIFAs og UEFAs kalendere, bør det kunne forventes at det samme skjer i bordtennis.
WTT har over 400 arrangementer i året. For å sikre god gjennomføring har de en hel bøtteballett med ansatte som reiser rundt for å bidra på turneringene. Dette koster penger. Mye penger. Ambisjonen var å få inn mye midler gjennom salg av TV-rettigheter. Til tross for dagens popularitet til bordtennis har ikke dette skjedd. Da har man lagt utgiftene over på arrangørene. For å gjennomføre ei WTT Smash-turnering må arrangøren ut med ei avgift til WTT på ca. fire millioner dollar. En del mindre for WTT Smash, men ifølge uoffisielle tall er det arrangører som har hatt tap på godt over seks millioner dollar for å arrangere ei WTT-turnering. Med unntak av det kinesiske bordtennisforbundet er det ingen nasjonale forbund som har så mye penger å kaste bort.
Arrangørene er en ting, men dette koster for utøverne også. Det er mange av deres forbund som enten ikke kan eller ikke vil betale for WTT-stevnene, slik at utøverne må dekke dette selv. En rekke spillere har store utgifter på dette. Utgiftene for ett enkelt WTT-stevne kan beløpe seg til mellom 30 000 og 50 000 kroner i startavgift inkludert hotell og reise. Enkelte forbund jeg har snakket med er tydelige på at de mener dette er noe spillerne også bør betale selv. På dette området er det svært ulik praksis mellom forbundene.
WTT er kommet for å bli, og igjen bør vi ikke glemme hvordan det var før WTT ble dannet. Arrangementene er mye bedre nå, pengepremiene er økt litt fra i fjor, heldigvis mest for WTT Feeder som har elendige pengepremier. Man burde hatt råd til å økt premiene mer når man ser hvor mye inntektene til ITTF har økt de siste par årene. Uansett er WTT fortsatt nødt til å lytte mer til både nasjonale bordtennisforbund og utøverne. At Fan Zhendong vant China National Games forrige uke er nok en påminnelse til WTT om at mer må gjøres fra Steve Dainton og hans undersåtter i World Table Tennis for å få de aller beste til å delta i WTT, men samtidig gi utøverne mulighet til nok trening og hvile så idretten får utviklet seg videre. I dag har de beste bordtennisspillerne nok med å reise fra turnering til turnering.
