Kina har vært beste nasjon i samtlige OL, men det var først tredje gang bordtennis sto på programmet i OL at en kineser spilte seg til finalen i herrer single. I den første OL-konkurransen i bordtennis i Seoul spilte to koreanere finalen på hjemmebane. I det neste OL i Barcelona vant Jan-Ove Waldner foran Jean-Phillippe Gatien.
De første europeerne som vant en OL-medalje i bordtennis var Ilija Lupulesko og Zoran Primorac i Seoul. De er av mange sett på som et av historiens beste double-par. I flere år før krigen ødela så mye i Jugoslavia, var dette paret minst i semifinalen i samtlige turneringer de spilte.
Seinere i samme OL tok Jasna Fazlic (som Lupulesko en periode var gift med) og Gordana Perkuc, også de fra Jugoslavia, bronse i damer double, og Erik Lindh vant bronsefinalen i single mot Tibor Klampar.
Lupulesko er en av sju spillere som deltok i de fem første olympiske lekene etter at bordtennis ble OL-gren, blant de andre er Waldner, Persson og Csilla Bátorfi. Det helt spesielle med Lupulesko er at han har deltatt i OL under fire ulike flagg! Først for Jugoslavia, deretter som «uavhengig olympisk deltaker» under krigen, så to ganger for Serbia og Montenegro og sist for USA.
Lupulesko bodde i USA i en årrekke og ble amerikansk mester i single, double og mix en rekke ganger. I tillegg til OL-sølvet har han VM-sølv, flere EM-gull og en rekke jugoslaviske titler. Vi fikk et intervju med Ilija Lupulesko under OL-kvaliken og snakket litt om hans OL-erfaringer, og hvordan Europa skal ta inn på kineserne.
Mister Lupelesko, det er en ære å få møte deg. Du var en av mine absolutte favorittspillere på 80- og 90-tallet. I hele ungdomstida spilte jeg med Lupulesko-stamme.
-Da jeg var aktiv var det stor forskjell på utstyrsprodusentene. Butterfly var klart best. Man stilte rett og slett med handikap om man spilte med utstyr fra andre produsenter. I dag er det heldigvis liten forskjell på de ulike merkene.
Du var sammen med Primorac de første europeerne som vant OL-medalje i bordtennis. Hvordan var europeisk bordtennis den gang sammen med nå?
-Vi var så unge den gangen. Jeg hadde bare rukket å fylle 20 år, og så skulle vi spille OL-finale! Men det viste jo at europeere kunne lykkes. Og to av landskvinnene mine tok bronse i double, mens to europeere spilte bronsefinale i herrer single. Europa var gode i bordtennis den gangen.
Ja, hva er det som har endret seg?
-Det er veldig sammensatt, men kineserne og andre asiatiske land satser hardere enn noen gang, og har mange flere spillere enn oss. I Europa rekrutteres det for få unge spillere i dag. Hvis vi pusher dem for hardt i begynnelsen så slutter de. Kineserne kan bare sette inn nye. Vi må finne nye måter å nå toppen på, men jeg tror nok vi trenger hjelp av kineserne, både trenerkompetanse og sparring er nødvendig. Se på Norge da dere hentet Yansheng Wang, da nådde dere kvartfinalen i VM. (Wang og Frode Grini var i kvartfinalen i VM i 1991).
Jeg har venner hjemme i Norge som kommer fra eks-Jugoslavia og som kjenner godt til deg. Hvor stort var det for Jugoslavia at dere presterte så godt i internasjonal bordtennis?
-Vi var veldig berømte hjemme. Årene fra 1986-1991 var fantastiske år. Husk på at vi presterte i en verdensidrett, og bordtennis var veldig stort i Jugoslavia. Vi hadde Surbek og Stipancic som banet vei for oss. Men de var gode før bordtennis ble OL-idrett. Sånn sett var jeg og Primorac heldige med at bordtennis ble OL-idrett akkurat da vi var på vårt beste.
Dere spilte double sammen i mange år, men så kom krigen?
-Ja. Jeg er serber og Primorac er kroat. I dag er jeg president i det serbiske bordtennisforbundet, mens Primorac er president i det kroatiske forbundet. Så vi treffes naturligvis innimellom.
Du valgte etter hvert å flytte til USA, og representerte dem i ditt siste OL. Hvorfor flyttet du over Atlanteren?
-Det ga en del muligheter for meg. Jeg spilte profesjonelt i USA, og vant mye. Jeg har familie der, men valgte å flytte hjem igjen.
Amerikansk bordtennis har vært litt opp og ned tidligere. Hvordan er det nå?
-I USA er det en del spillere som satser hardt. Og mange kinesere spiller der. Men det har ikke vært noe organisert seriesystem, det spilles mest på universitetene.
Når du sitter her i Sarajevo og ser dagens spillere, hvordan er det å være profesjonell bordtennisspiller nå sammenliknet med da du var på topp?
-Spillerne her i OL-kvaliken holder veldig høyt nivå. Men konkurranseprogrammet i dag er helt ekstremt. Det kan ikke fortsette. De reiser rett fra ei turnering til neste. Spillerne har ikke gode treningsperioder lengre, det er bare reising til neste stevne. Pengepremiene på stevner må opp, slik at spillerne har råd til å stå over noe. I dag må de spille alt for å klare å leve av idretten. Jeg liker heller ikke at spillere prioriterer WTT foran landslagsoppdrag, men hva skal vi gjøre?
Tror du det er mulig for Europa å kjempe på samme nivå som Kina?
-Vi vet jo hva europeiske bordtennisspillere har fått til før. Og Sverige på sitt beste dominerte jo totalt! I dag har Sverige igjen toppspillere. Vi må få større bredde i toppen i europeisk bordtennis. Vi må trene som kineserne, og helst seks timer om dagen. Se på Felix Lebrun, han kommer til å true kineserne. Men bordtennis som idrett må bli flinkere til å promotere seg selv i Europa. Se på Djokovic i tennis. Alle ser han spille på TV, og da vil barn begynne å spille tennis.
Her på OL-kvaliken har veldig mange øst-europeere spilt. Er disiplinen øst er kjent for medvirkende for resultatene?
-Nei! Det er ikke samme disiplin som før, det fungerer ikke lengre. Straff er ikke veien å gå for å motivere barn og unge til å prestere ved bordet. For å bli best i bordtennis har nok Kina noen kulturelle fordeler. Vi kan i liten grad presse spillerne like hardt. Vi må i større grad ha nasjonale sentere for toppsatsing.
Du har vært inne på at konkurranseprogrammet er krevende for dagens bordtennisproffer. Er det slik at det rett og slett hemmer utviklingen?
-Ja, det gjør det. Og mens kineserne kan spare sine spillere ved enkelte stevner, må europeiske spillere delta på nesten alt for å samle rankingpoeng og vinne penger. I tillegg er det mange som spiller i flere ligaer for å ha råd til å finansiere satsingen. Klubbene er mest ute etter at du skal vinne noen kamper for dem. Det er ingen som tar vare på spillerne.
Er det noen lyspunkter for europeisk bordtennis?
-Ja, det er mange ting som går i riktig retning. Vi har hatt europeere i VM-finalen i single to ganger de siste årene (Mattias Falck og Truls Möregårdh). Det er ikke standard at kineserne vinner 4-0 lengre i internasjonale turneringer. Europa har tatt innpå.
Du som har tatt OL-medalje selv, hvordan er det å være tilskuer i OL?
-Jeg mener at det egentlig er enklere å ta medalje i OL enn i VM. Det er kun to kinesere med i single, og ett kinesisk par i mix. I VM er det flere kinesere å konkurrere mot. Samtidig er det vanskeligere å kvalifisere seg til OL enn til VM. Jeg syns double skulle fortsatt på programmet i OL. Double er vakkert! Se på mix som er blitt enormt populært i bordtennis.
Du har deltatt i en rekke internasjonale mesterskap. Hva husker du aller best fra din karriere?
-OL-finalen var spesiell. Da satt hele nasjonen og fulgte med på oss. I VM i -83 slo jeg både Desmond Douglas, Milan Orlowski og Jacques Sécretin. I VM i -91 slo vi Sverige 3-0 i gruppespillet i lagklassen, så slo de oss 3-2 i finalen. Jeg vant to kamper mot alle motstanderne på veien.
Du har vært inne på at bordtennis ikke får nok medieoppmerksomhet. Er det noe med spillet som bør endres?
-Ja. Vi har endret på bordene og endret ballen uten at det har hatt stor effekt. Gjør vi nettet høyere vil vi få flere rallies som publikum elsker å se. Det er noe å vurdere.
I dag ser vi på Ma Long som The Greatest of All Time. Er han det?
-Nei. Det er etter min mening ingen tvil om at Jan-Ove Waldner er tidenes største bordtennisspiller. Han slo ut flere generasjoner kinesiske spillere. Han måtte bli gammel før de klarte å slå han. Bare spør kineserne. De mener også at Waldner er størst.
Jeg har enda ikke sett deg på et veteran-VM. Planlegger du å delta?
-Når jeg deltar i turneringer er det for å vinne. Jeg spiller ikke nok bordtennis til å vinne veteran-mesterskaper nå, så da deltar jeg ikke heller.
Har du tatt vare på noen Lupulesko-stammer fra den aktive karrieren din?
-Jeg vet ikke. En del har forsvunnet under flyttinger mellom Europa og USA. Hvis jeg finner noen skal du få en neste gang vi møtes!
Foto: Kevin Johansen
Lupulesko-familien, som egentlig har opprinnelse fra Romania, er veldig sentrale i serbisk bordtennis. Ilija er president i forbundet, broren er landslagstrener og datteren til søskenbarnet, Izabela Lupulesko, spiller på landslaget. Hun klarte imidlertid ikke å kvalifisere seg til OL
