Tidligere landslagsspiller i bordtennis og forfatter av boken Nasjonalidretter
«Labido», svarer jeg, og læreren Maria del Mar ser rart på meg. «Nei, det er feil. Det spanske ordet for ‘rask’ er ‘rapido’!»
Granada 1999. Jeg er profesjonell bordtennisspiller i den spanske eliteserien og har bestemt meg for å lære språket mens jeg har sjansen. Kommunikasjonen har hittil gått seg til med en blanding av engelsk, fransk, tysk og bordtennisbevegelser. Dessuten har min kollega Jian lært meg de viktigste glosene. Kineseren jeg deler en leilighet med har vært her et år allerede, så han snakker litt spansk.
Men vent nå litt …
Maria del Mar begynner å le, og det gjør jeg også. Plutselig går det opp for oss at jeg snakker spansk med kinesisk aksent. Ingen av bordtennisvennene mine har sagt et ord, og jeg har ikke skjønt hvorfor de fniser når jeg forsøker meg. «Labido!» «Pol favol!» Som de har kost seg.
Møtet med Kina
Jeg har mye å takke Jian for, utover spanskglosene. Den hjertelige mannen var rangert som nummer 30 i Kina og dermed god nok for alle verdens landslag – bortsett fra sitt eget. Han lærte meg mye om sportens nyanser. Men Jian berettet også om det symbiotiske forholdet mellom kinesiske trenere og elever, som delte både liv og prispenger, om at kjente politikere og skuespillere spilte bordtennis – og om forventningene som hvilte på ham i kraft av hans nasjonalitet.
Innenfor bordtennisverdenen møter man Kina overalt. Omtrent 70% av alle internasjonale titler havner hos kinesere, landets liga er den største og mest lukrative, og i perioder har Folkerepublikken hatt så mange som 30 millioner konkurransespillere. I 2003 stemte kineserne frem 1,49 meter høye Deng Yaping som århundrets utøver. Hun var fire ganger olympisk mester i guó qiú – den nasjonale ballen.
Selv har jeg gang på gang blitt slått ut av mesterskap av spillere fra Folkerepublikken – eller kinesere som hadde fått statsborgerskap i Nederland, Spania, Den dominikanske republikk og andre land. Alle var ulidelig sterke. Men hvorfor var de så gode i nettopp bordtennis? Hvorfor er ikke en kampsport nasjonalidretten i Kina, som i Japan og Korea? Ja, hva er egentlig greia med Kina og bordtennis?
Som med mye annet som omhandler dette mangfoldige landet, er svaret sammensatt. Men det startet med en engelsk adelsmann.
Ivor G.S. Montagu
Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina (PRC) i 1949 ønsket det unge landet å hevde seg innen sport, slik også andre kommunistiske land gjorde. Men det var lettere sagt enn gjort.
Organisasjoner som Den internasjonale olympiske komité (IOC) inkluderte Republikken Kina (Taiwan), og man kunne jo ikke ha to Kina-er.
Innenfor ett særforbund var Folkerepublikken derimot svært velkommen. Ivor G. S. Montagu var en velhavende, britisk baronsønn. I filmverdenen arbeidet han med regissøren Alfred Hitchcock, Montagu skulle senere bli avslørt som sovjetisk spion med kodenavn «Intelligentsia», og han grunnla det internasjonale bordtennisforbundet ITTF.
Da Kina-avgjørelsen nådde ITTF i 1953, fikset kommunisten Montagu trekningen slik at Folkerepublikken fikk status som nasjon og Taiwan status som region. Kina hadde nå én internasjonal idrettsarena tilgjengelig.
Dragesystemet
Folkerepublikken kastet seg derfor over bordtennis. Haller ble bygget, utstyr spredd og landsomfattende konkurranser utlyst. 300 000 meldte seg til innsats for landslaget – det var i Shanghai alene.
Dessuten utviklet landet et idrettssystem etter sovjetisk modell: dragesystemet. Unge talenter ble rekruttert på lokalt nivå og konkurrerte om plass på regionslag. Herfra kjempet de aller beste seg videre til det nasjonale laget – dragens hode på toppen av en enorm spillerpyramide.
Folkerepublikkens første verdensmestere
Som et bevis på hva Folkerepublikken kunne oppnå om den fikk sjansen, vant Rong Guotuan så verdensmesterskapet i Dortmund, Vest-Tyskland, i 1959. Kun seks år etter at bordtennissporten åpnet dørene for Kina, kåret landet sin første verdensmester uansett idrett.
To år senere, i 1961, arrangerte Folkerepublikken VM på hjemmebane og vant lagkonkurransen for herrer og singeltitlene for kvinner og menn. Spillerne var nå så populære at de måtte gå med ansiktsmasker i offentlige rom. Folket trodde at det ville bringe lykke å ta på dem.
Samtidig skjulte VM-seirene en omfattende hungersnød mellom 1959 og 1961. Chī ku, ble det sagt: å spise bitterhet. Det var harde tider og befolkningen led, men Kina var likevel i ferd med å reise seg. Det viste bordtennisseirene.
Pingpongdiplomatiet
Også da kulturrevolusjonen forårsaket skader på mennesker og land, kom bordtennissporten til hjelp. «Pingpongdiplomatiet» var en bemerkelsesverdig serie hendelser under og etter bordtennis-VM i Nagoya i 1971, som førte president Richard Nixon og en aldrende Mao Zedong sammen. Etter utvekslingsbesøk mellom bordtennislandslagene innledet USA og Kina diplomatiske relasjoner. Et drøyt halvår etter VM erstattet Folkerepublikken Kina Taiwan i FN.
Flere pingpongdiplomatier skulle siden hjelpe Kina til å etablere ytterligere internasjonale relasjoner.
Bordtennisatletene som nasjonsbyggere
Inkluderingen i verdensfelleskapet har ført til enorme økonomiske og politiske omveltninger – og til idrettslige. Folkerepublikken er i dag medlem av IOC, og konkurrerer med USA om å være ledende i det olympiske medaljespeilet.
Den brede idrettssuksessen har redusert presset på bordtennisatletene som nasjonsbyggere. Sporten ses derfor på med større pragmatisme i dag. Talentutviklingen er effektivisert og delvis privatisert i en hybridmodell. I dag er det kanskje bare 1000 profesjonelle spillere, men disse er likevel de klart beste utøverne i verden.
Har bordtennis dermed mistet sin posisjon som landets nasjonalidrett? Nei, men statusen har normalisert seg. Bordtennis er i dag Kinas tredje eller fjerde største sport målt i tilskuere og penger. Det innebærer fortsatt flere hundre millioner utøvere i treningshaller, skoler eller byparker.
Myndighetene anbefaler dessuten kineserne å ta opp bordtennis etter fylte 40, fordi man har funnet ut hvor nyttig sporten er i medisinsk behandling av nevrologiske sykdommer som Parkinsons eller aldersrelaterte symptomer. Bordtennisstjerner som Chen Meng og Ma Long er fortsatt blant landets største kjendiser.
Samtidig har sporten beholdt sin nasjonalhistoriske betydning. Spesielt eldre minnes chī ku og hvilke ofre som har løftet Folkerepublikkens anseelse, mens bordtennis banet veien inn i verdensfellesskapet. Det hviler derfor fortsatt et representasjonsoppdrag på spillernes skuldre, og det innebærer mer enn at Ma Long bar kinesernes flagg under Paris-OL. Bordtennisspillerne forteller historien om Folkerepublikken som reiste seg.
