13 kongepokaler! 58 NM-gull, deriblant også elleve double-gull i senior. Han har vunnet 2. Bundesliga fem ganger, for lag som Lübeck og Grünwettersbach. Han har spilt mange sesonger i 1. Bundesliga, Europas klart tøffeste liga, blant annet for storlaget Liebherr Ochsenhausen, og de tok en tredjeplass i 2001 med Geir på laget. I 2005 ble han seriemester i Spania for Granada som i flere år spilte i Champions League. Han slo i karrieren sin regelmessig topp 20 og til og med topp 10 spillere i verden på store internasjonale turneringer, hvorav flere hadde OL- og EM-titler.
Geir vant sin første kongepokal i 1996, men å kalle han bordtennispensjonist blir likevel feil, han var nemlig i semifinalen i NM de to siste sesongene. Vi tok en prat med den meritterte Lørenskog-gutten om alt han har opplevd som bordtennisproff.
Geir, din første bordtennisturnering var på Dal i 1988. Den varte i over 13 timer, og jeg tror ikke du fikk spilt ferdig engang. Jeg husker deg godt da du i gutteklassen spilte i langbukser på en Norgescup i Tromsø for over 30 år siden. Når innså du selv at du hadde det ekstra som kunne føre deg veldig langt i bordtennis?
- Jeg begynte sent med bordtennis som 11-åring, men vant turneringer ganske raskt. Det var veldig stas å få så mange pokaler og jeg ble rett og slett hekta på bordtennis, og «hang» det meste av tiden min i bordtennishallen.
Hvordan havnet du egentlig i bordtennis-miljøet i Lørenskog?
- Det var tilfeldig gjennom skolemesterskapet som B-72 arrangerte. En kompis hadde bord i kjelleren som vi øvde på til turneringen. Etter det var det ingen vei tilbake, B-72-hallen ble mitt nye hjem.
Hadde du tidlig i karrieren en drøm eller ambisjon om å bli proff?
- Tankene var nok mest innenfor det norske miljøet i starten. Det var kanskje etter at Jochen Leiss tok meg ut som læregutt på EM-laget for seniorer i 1992 som 16-åring, at jeg begynte å få tanker om kanskje å bli proff en gang.
Foto: Per-Morten Halvorsen
En ung Geir Erlandsen sammen med seniorlandslaget; øverst fra venstre: Frode Grini, Jochen Leiss og Kenneth Strøm. Til venstre for Geir er Roar Blikken og til høyre Jan Bergersen
Allerede to år etter at du begynte å spille bordtennis vant du ditt første NM-gull, i 1990 i gutter 13. Fikk du ofte høre at du var et ekstremt stort talent i oppveksten?
- Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger og gjorde det bra i Norge, men jeg og de andre på min alder fikk jo ofte juling i Sverige i yngre år, så vi merket at det var en lang vei å gå for å kunne gjøre internasjonale resultater.
Var det noe tidspunkt mens du var kadett- eller juniorspiller at du ble lei, og vurderte å slutte med bordtennis?
- Jeg hadde en tøff periode da jeg fikk skadeavbrekk pga. voksesmerter i kneet, men det var nok aldri en reell vurdering å slutte.
Vi skrur tida noen år fram, nærmere bestemt til 1994, det var OL på Lillehammer, men du husker nok bedre at du var i NM-finalen i senior for første gang. Kan du fortelle litt om den kampen?
- Det var nok litt overraskende at jeg kom til finalen den gangen. Jeg møtte Tom Johansen som var bedre enn meg på den tiden, og jeg husker at han var veldig sikker og gjorde få enkle feil, mens jeg nok var litt stresset og preget av settingen.
Og selv om det ble tap, var det da du bestemte deg for å gå «All In» i satsingen?
- Det hadde jeg nok bestemt meg for før det. Vi var en veldig stor gjeng som hadde begynt på toppidrettsgymnaset NTG Bærum med Jochen Leiss som trener. Det var et skikkelig godt miljø og alle gjorde store fremskritt. Jeg har veldig gode minner fra den tiden.
To år etterpå tok du den prestisjefylte kongepokalen for første gang. Det må jo ha vært en bekreftelse på at du hadde gjort veldig mye riktig i karrieren?
- Den første kongepokalen etter en hard fight mot kompisen og treningskameraten Stian Winther huskes selvfølgelig veldig godt.
Det skulle bli utrolige 13 kongepokaler på deg. Istvan Moldovan var jo stadig vekk din finalemotstander. Dere var kanskje fiender under kampene, men ble jo veldig gode venner og også klubbkamerater i Tyskland. Hvordan var det for deg å møte en god venn til stadighet i NM-finalen?
- Jeg tror ingen av oss syntes det var vanskelig å skille mellom matchsituasjon og fritiden. Vi trengte noen minutter for oss selv etter matchene og så var det greit igjen. Fokuset vårt var jo å bli best mulig internasjonalt, både for oss selv og også i lagkonkurransene i EM og VM. NM var kult å spille med mye prestisje, men det var ikke det som var drivkraften.
Selvsagt ble prestasjonene dine lagt merke til internasjonalt. Du ble proff i Team Galaxis Lübeck i 1997 som 21-åring, og dere rykket rett opp i 1. Bundesliga. Du ble lagkamerat med tyske, rumenske og belgiske landslagsspillere. Hvordan var det å komme fra Lørenskog og plutselig være proff i Europas hardeste bordtennisliga?
- Det var en stor omstilling. Kenneth Strøm som var Norges beste spiller i flere år, bodde i Lübeck og hjalp meg til å få kontrakt for 2.laget i 3.Bundesliga. Vi hadde en sterk treningsgruppe og jeg trente veldig hardt, noe som gjorde at jeg forbedret meg mye og fikk plass på 1.laget allerede etter et halvt år. Med toppspillere i Europa på laget rykket vi rett opp i 1.Bundesliga.
Og karrieren din skjøt fart med en gang. I løpet av to år ble du nummer 77 i verden, som 23-åring!
- Den sterke treningsgruppen og matchingen i 1.Bundesliga bidro til at jeg ble vant til å spille mot verdenstoppen. Etterhvert begynte jeg å slå noen av dem i serien, blant annet Timo Boll i den tyske cupen. Denne sesongen var vel gjennombruddet mitt internasjonalt da jeg på Pro Tour (dagens WTT) slo flere topp 10-spillere i verden.
Hva var den største overgangen med å bli heltidsspiller?
- Det var deilig å kunne konsentrere seg 100 prosent om sporten, siden jeg hittil hadde enten skole eller militærtjeneste i tillegg.
Jörgen Persson sier i biografien om han, at han kjøpte seg ei veldig dyr moteskorte for den første lønna da han ble proff i Tyskland. Gjorde du noe liknende?
- Året før jeg ble proff var jeg i sportskompaniet i militæret og spilte samtidig i den svenske serien for Solna. Mye av pengene jeg tjente gikk til steroanlegg og PC som jeg fikk veldig god bruk for da jeg flyttet alene til Tyskland året etter.
Seinere fikk du etter stasjoner på andre Bundesligaklubber kontrakt med storklubben Liebherr Ochsenhausen. Liebherr er jo det firmaet som har bidratt mest økonomisk i europeisk bordtennis. I tillegg til å sponse et Bundesliga-lag har de vært hovedsponsor for EM, VM og Champions League en rekke ganger. Jeg så kampen deres mot Granada i Champions League. Da hadde Liebherr-eierne chartret et fly så fansen deres fikk gratis reise til Granada. Jeg treffer av og til sponsor-sjefen i Liebherr og ledere i Ochsenhausen. Da blir det alltid snakk om Geir Erlandsen. Du huskes fortsatt godt både i klubben og hos sponsoren. Kan du si litt om disse bordtennisgale Liebherr-eierne?
- Jeg var i Ochsenhausen i flere år og har bare gode ord å si om dem. Det er to veldig hyggelige og sympatiske personer, som til tross for sin høye status i næringslivet er veldig jordnære og var godt likt av alle spillerne i klubben. Etter kampene slo man alltid av en prat med dem. Og så har jeg selvfølgelig fortsatt fryser og kjøleskap fra Liebherr.
Faksimile av spillerfotoet av Geir Erlandsen i Ochsenhausen
På slutten av karrieren din skulle du selv ende opp i Granada, og du ble spansk seriemester med dem. Du er vel enig med meg i at Granada er verdens fineste by?
- Jeg er enig i at det er en veldig fin og kulturell interessant by, men for min smak var det litt varmt om sommeren. Det var ikke akkurat få treningstrøyer som ble vekslet på hver trening.
Da du begynte å spille i Ochsenhausen i 00/01-Sesongen kom flere regelendringer som berørte sporten ganske mye, settene ble nå spilt til 11 mot tidligere 21, året etter ble det 40 mm. ball mot tidligere 38, og ny serveregel. Hvordan taklet du dette?
- Det var ganske surt at det skulle komme store endringer tre år på rad akkurat når jeg hadde slått igjennom internasjonalt, og begynt å slå toppspillere i verden.
Særlig den nye serveregelen hvor det ikke var lov å skjule ballen under armen lenger var veldig ugunstig for mitt spillesystem. Jeg hadde et veldig effektivt system hvor en «skjult» nullskruserv var en viktig brikke i serverepertoaret mitt hvor jeg selv mot de beste spillerne i verden fikk dominert spillet med forhanden min etterpå. Den nye serveregelen førte til at servene mine ble lettere å lese, og jeg ble tvunget til å bruke backhand mye mer. Med andre ord så måtte jeg endre spillesystemet mitt i en tid hvor jeg akkurat hadde kommet godt i gang, og egentlig hadde håp om å klatre videre på verdensrankingen.
I løpet av karrieren tok du en rekke store skalper. Du har i store internasjonale turneringer blant annet slått flere spillere som har vært ranket topp ti i verden. I SOC – «lille VM» - slo du Liu Guozheng, som vant Pro Tour-finalen (forløperen til ITTF-finalen) en måned etterpå. Du har slått Erik Lindh og Thomas von Scheele da de var på topp, Zoran Primorac (nummer seks i verden da) og Kreanga, samt den olympiske mesteren Yoo Nam Kyu, osv osv. Hvilken enkeltkamp i karrieren er du selv aller mest fornøyd med?
- Hvis jeg tenker på den beste enkeltkampen må det ha vært da jeg slo Kinas nummer 3 Liu Guozheng i «lille «VM» som Pro Tour stevnet SOC i Sverige ble kalt den gangen, siden hele verdenseliten kom dit. I neste kamp møtte jeg Kinas nummer 2 og det årets VM-finalist Ma Lin. Han ville tydeligvis ha revansje og begynte å osse fra første ball, og det ble dessverre tap for meg.
Og alle de gode resultatene dine medførte at du klatret på verdensrankingen. Til slutt ble du nummer 66, så høyt har ingen annen norsk spiller uten funksjonsnedsettelse vært ranket. Du ble også kåret til månedens spiller av ITTF, og Aftenposten kåret deg til en av de store idrettsheltene i 1999. Du ble spilleren alle i Norge så opp til, men også den alle ville slå. Hvilken norsk spiller syns du var mest vrien å møte?
- På seniornivå må det jo bli Istvan (Moldovan). Selv om vi hadde trent en million ganger med hverandre, var det fortsatt vanskelig å få kontroll på servene hans, og man måtte alltid finne en ny vri for å overraske den andre.
Du var på topp i ei tid da Europaligaen enda eksisterte, så dere spilte en rekke landskamper i Norge. Flere ganger var det mobilisert med skikkelig gode arrangementer. Hva syns du er den største prestasjonen du har gjort på norsk jord?
- Det må ha vært i EM-kvalifiseringskampen i 2003 hvor vi slo Belgia, som kort tid før hadde spilt finale i lag-VM mot Kina, etter at de slo ut Sverige med Waldner og Persson i semien. Jeg vant begge mine kamper og slo Europamesteren Jean-Michel Saive 3-0.
Med deg som kaptein tok Norge en knallsterk 10.plass i EM og en 14.plass i VM i lagklassen. Det er jo utrolige prestasjoner!
- Ja, det ble to mesterskap som sitter godt i minne. I VM i Qatar 2004 slo vi flere toppnasjoner som Polen, Romania og Kroatia. I EM 2005 i Århus hadde vi mange sterke seire, men den største prestasjonen var å slå andre-seedete Frankrike 3-2.
Hva er det bitreste nederlaget ditt i løpet av karrieren?
- Tapet i finalen i den europeiske OL-kvaliken i 2003. Den gangen var de 20 beste spillerne i verden direktekvalifisert. Resten av plassene ble fordelt på kontinentene og Europa fikk 12 plasser som det skulle spilles om i en europeisk kvalifiseringsturnering.
Jeg kom tiI semifinalen og slo da den høyest rankede spilleren i turneringen, Trinko Keen fra Nederland, og var kun en seier unna OL. Dessverre tapte jeg i finalen mot Krzeszewski fra Polen, en spiller som jeg tidligere hadde slått. Det var ekstremt surt å tape den avgjørende finalematchen for å komme med til OL.
Heldigvis fikk du fri fra klubben for å spille NM hvert år. Det medførte som nevnt 13 kongepokaler. Du var i NM-finalen hele 17 ganger på rad, og 22 finaler til sammen. Tror du denne ekstreme rekorden noen gang blir slått?
- 22 finaler til sammen kan kanskje bli vanskelig. Men Borgar er godt i gang og har allerede en del kongepokaler. Det blir spennede å se om han får konkurranse av de «yngre» fremadstormende spillerne etter hvert.
Til slutt la du opp i 2006. Hva savner du mest fra tida som heltidsspiller?
- Det jeg savner mest er å kunne spille eksplosiv bordtennis og å kunne slå inn «vinnere» med forhand. Av en eller annen grunn vil ikke kroppen det lenger 😊.
Det jeg savner minst er flyturer og hotellovernattinger.
Var det noen trenere i Norge som du føler hjalp deg ekstra mye?
- Vanskelig spørsmål, alle mine trenere bidro nok med sitt til min utvikling, og det er alltid fare for å glemme noen når man begynner med navn. Jeg er veldig takknemlig for all hjelpen jeg fikk av flere trenere på ulike områder.
Svenn-Erik Nordby og Jens Disington utviklet meg som mine første klubbtrenere i B-72, Jens var senere også min personlige coach i flere år. Olav Haraldseid, Bengt Paulsen og Jens Disington hadde en viktig rolle som mine første landslagstrenere.
Jochen Leiss var seniorlandslagstrener, men hadde også utvidede samlinger med oss yngre. Han hadde tidlig tro på meg og ga meg sjansen på seniorlandslaget allerede som 16-åring. Han var også den som fikk meg til å begynne på NTG hvor han var treneren.
Huang Baolin tok etterhvert over som seniorlandslagstrener og hovedtrener på NTG.
Jochen og Huang har mye av æren for hvordan jeg utviklet meg videre i de neste årene. De fikk meg til å tro at det var mulig å bli en god internasjonal spiller. Jeg vil påstå at uten Jochen og Huang ville jeg ikke klart å slå igjennom og bli proff i Tyskland.
Tickan var en pregende landslagstrener i topptiden min. Han ga mye energi til gruppen og har vunnet medaljer i OL, VM og EM, både som spiller og som trener. Han fikk oss til å tro på at vi kunne slå hvem som helst. Han har mye av æren for at vi klarte å slå så mange toppnasjoner, og gjøre sterke prestasjoner i mesterskapene.
Er det noe du ville gjort annerledes underveis, om du kunne skrudd tida tilbake?
- Jeg vil ikke si at jeg angrer på noe eller at det var noe spesielt jeg ville gjort annerledes. Jeg føler jeg har gjort det beste ut av de mulighetene jeg fikk den gangen. Men ut i fra mitt nåværende perspektiv tenker jeg jo at det ikke var enkelt å flytte alene til Tyskland til en treningsgruppe hvor jeg i starten bare var en av mange, og hvor trenere ikke hadde spesiell fokus på meg og min utvikling. Det ble veldig mye egen innsats og engagement som styrer utviklingen og hvor den tette veiledningen og korrekturen fra treneren manglet.
Hva syns du om norsk bordtennis i dag?
- Det er spennede å se at vi er på gang til å få sterke seniorlandslag igjen som kan begynne å ta skalpene til de store europeiske nasjonene etter hvert. Samtidig er det flere lovende spillere i de yngre klassene. Det er imidlertid trist å se den lave rekrutteringen på jentesiden.
Jeg synes det er synd at de gode norske spillerne fortsatt må flytte til utlandet for å videreutvikle seg, det er ikke bra for de yngre bak. Jeg skulle ønske Norge kunne få til et nasjonalt treningssenter som Danmark fikk til på min tid. De hadde et senter med godt støtteapparat, veldig gode trenere og høyt nivå på treningsgruppen. Noe som gjorde at de gode spillerne kunne bli værende i eget land. Spillerne fikk daglig intensiv oppfølging på alle områder, og hadde også det sosiale nettverket sitt rundt seg.
Og du har en sønn som tar stadig nye steg, hvordan er det som pappa og tidligere proff å se sin egen sønn konkurrere?
- Som pappa er det så klart gøy å dele felles interesse og lidenskap med mine barn. Men det er viktig for meg at dette skjer på hans initiativ, og at det er han som er drivkraften bak. Det å bli en god bordtennisspiller krever mye og man må ofre en del, og det må derfor være hans eget valg. Jeg er stolt av han og hans søstre uansett.
Når jeg ser han spille må jeg minne meg på at han har sine egne styrker og svakheter som ikke samsvarer med mine, og at de endringene som hadde vært bra for meg ikke nødvendigvis er bra for ham.
Med den erfaringen du har som utenlandsproff og med 13 kongepokaler. Hva vil du si til unge spillere som drømmer om å oppnå det samme?
- Særlig i ung alder er det viktig å være tålmodig og å våge å utvikle spillestilen og teknikken i samråd med treneren, selv om det kan føre til perioder med dårligere resultater. Snarveier for kortsiktig suksess på turneringer blir ofte en blindvei og blir ikke noe mer enn nettopp det -kortsiktig suksess.
- Jeg ser en del unge spillere som trener hardt og forlanger mye av seg selv. Det er bra, MEN ikke glem å få fram smilet og glede seg over gode ballvekslinger uansett om det er du eller motstanderen som vinner ballen. Jeg kan garantere deg at utviklingen din går fortere hvis du klarer å kombinere hard innsats med glede.
Vi har fått to personer som kjenner Geir veldig godt til å uttale seg om karrieren hans:
Raymond Gonzales, ekseprtkommentator, tidligere klubbkamerat og landslagskollega:
Foto: NBTF
«Jeg ble kjent med Geir i 1990 i bordtennishallen på Lørenskog. Allerede ved første møte forstod jeg at Geir hadde en sterk indre driv og stor nysgjerrighet for bordtennis. Vi utviklet et godt vennskap, og i løpet av kort tid trente vi sammen fem-seks dager i uken. Geirs pappa, Johnny, kjørte oss til Sverige, hvor vi fikk konkurrert mot de beste svenske spillerne i ungdomsårene. Allerede i 15-16-årsalderen begynte Geir å vinne mot de aller beste svenskene.
Senere startet vi på NTG sammen, og det var her alt begynte for Geir. Winther, Moldovan og kineserne utfordret Geir hver eneste dag på trening. Geir utviklet gode toppidrettsholdninger og var også veldig skoleflink. På den tiden hadde han høy status og stor respekt blant sine norske konkurrenter, selv på seniornivå. Allerede i EM 1992 debuterte han på seniorlandslaget sammen med Johansen, Strøm, Grini og Blikken.
Geir har alltid fremstått som en rolig, hyggelig og klok person. Men ved bordtennisbordet utviklet han en svært offensiv og farlig spillestil som var vanskelig å møte. Dette ble lagt merke til internasjonalt! Sesongen 1996 fikk han sin første proffkontrakt med Lübeck. Her var det en stor internasjonal gruppe som trente daglig sammen, og det var her Geirs karriere virkelig skjøt fart. Svensker, tyskere, kinesere og andre europeiske spillere fikk smake på Geirs sterke forehand. Han bygde opp spillet sitt med korte servereturer, aggressivt forehand-angrepsspill og supplerte dette med godt fotarbeid.
Geir var smart ved bordet! Taktisk var han virkelig dyktig, og han var flink til å lese og forstå motstanderne sine. Han hadde sine svake sider, men de så vi sjelden, siden han var så ekstremt god på sine sterke sider. Geir hadde spisskompetanse tilsvarende verdenseliten. En allrounder skulle han aldri bli — ferdig snakka!
For meg var høydepunktet å se Geir vinne mot Liu Guozheng i SOC, og Timo Boll i den tyske cupen. Når jeg skriver dette reiser faktisk hårene seg på armene!
Det har vært en stor glede og ære å spille på landslaget sammen med Geir. Å se ham ringside spille mot verdensstjernene er noe jeg aldri glemmer. Han satte norsk bordtennis på verdenskartet og ble en fryktet motstander for hele Europa- og verdenseliten.»
Bengt Paulsen, generalsekretær, tidligere sportssjef i NBTF og trener for Geir:
Foto: Kevin Johansen
«Geir viste tidlig at han hadde både et usedvanlig talent, og uvanlig høye ambisjoner. På NTG oppnådde han også veldig gode karakterer samtidig som han var svært mye på samlinger og turneringer i utlandet. Gjennom seriespill i både Norge, Sverige, Tyskland og Spania utviklet han en høy kompetanse i internasjonal bordtennis som hjalp han til å oppnå ekstremt gode resultater. Jeg mener han var en av verdens aller beste spillere i rallies, loop mot loop, og han var veldig nær å slå enda mer gjennom internasjonalt, små marginer hindret ei topp 20-plassering på verdensrankingen. Han ble litt plaget med sykdom og skader, og som han selv sier, det ble gjort noen endringer i bordtennisen da han nærmet seg den absolutte verdenstoppen, med ny ball, serveregel osv. som kanskje ikke var til hans fordel.
Hans 66.plass på verdensrankingen og hans 13 kongepokaler gjør han til tidenes beste norske spiller uten funksjonsnedsettelser. Men husk at han også var ranket som nummer ni i verden i double sammen med Istvan! Hans resultater medførte at Olympiatoppen også var inne og støttet han i en periode.
Geir var godt likt av alle som utøver, både lagkamerater, motstandere, også internasjonalt var han populær. Resultatene hans er ikke bare sensasjonelle i norsk bordtennishistorie, men framstår eksemplariske i norsk idrettshistorie. Svært få utøvere i Norge har 13 kongepokaler.»
