Å tjene penger handlet ikke om grådighet fra Bergmanns side på noen måte, han var nødt til å skaffe midler for å overleve. Slike smålige hensyn tok ikke ITTF-president Ivor Montagu. Erkekommunisten disket han fra VM på grunn av dette.
Konkurranseidrett var forbeholdt amatører, selv De olympiske leker var lenge kun for amatørutøvere. Den første idretten i verden som godtok pengepremier i konkurranser var faktisk bordtennis. Under Kongressen i München i 1969 aksepterte ITTF pengepremier for alle bordtennisturneringer. Den gangen var beløpet begrenset til 1250 sveitser-franc, som da tilsvarte 2100 kroner. Dette vedtaket ble sett på som så banebrytende at nyheten til og med nådde nord-norske lokalaviser. Riktignok hadde japanerne allerede betalt sine bordtennisspillere penger for hver landskamp de spilte. I -67 fikk de et beløp tilsvarende 200 kroner for hver enkeltkamp i VM, ifølge VG 19.4.1967.
Uansett var ITTF-vedtaket to år seinere revolusjonerende. Blant annet skrev Nordlandsposten en artikkel om dette 7. mai -69. Artikkel avsluttet med «(…) nå skal det bli spennende å hvilke forbund som følger opp først.»
Etter hvert fulgte stort sett alle andre særforbund etter, og veldig mange idretter passerte ganske raskt beløpene bordtennisspillerne klarte å få med seg. Det er en svært sterk korrelasjon (sammenheng) mellom hvor mye pengepremier det er i en idrett, og hvor mange utøvere som satser på idretten. Jo mer penger, jo hardere satser utøverne, for de kan da bruke en større andel av tida si på trening og konkurranser. Skal spillere bli gode, må de ha tid til å trene og råd til å hvile!
Da Sverige i 1987 økte pengepremiene på bordtennisturneringene sine, økte nivået på spillerne overraskende raskt. Det ble flere gode spillere, og de gode ble enda bedre! Når vi hele tida snakker om å bli flere og bedre i norsk bordtennis, er det enkelttiltaket som virkelig hadde gitt resultater, ei betydelig økning av pengepremiene.
Mer pengepremier ville medført at flere satset hardere på bordtennis. Det ville ført til at flere satset på bordtennis lengre. Altfor mange gode spillere slutter altfor tidlig. Hadde de tjent litt penger under studietida, kunne de holdt på ti år lengre, og skapt en mye større bredde i toppen. Det ville gitt høyere nivå på seriesystemet, og det ville bidratt til at de yngre hadde hatt flere gode spillere å konkurrere mot, noe som i seg selv ville økt nivået.
I tillegg kunne mange klubber betalt spillerne litt for å spille for dem. Dette gjøres i andre idretter, hvorfor ikke for oss? Det umiddelbare svaret jeg får fra klubbledere er, hvorfor? Og det er nettopp problemet! De skjønner ikke hvorfor det bør gjøres.
En klubbleder for et 2.divisjonslag i fotball ville aldri stilt spørsmålet om hvorfor spillerne deres skal lønnes. Det er en så stor selvfølge at det ikke på noen måte er et tema.
I norsk bordtennis er vi livredde for profesjonalisering. Og det er lett å se resultatet av det, både når det gjelder hvor vi står nivåmessig i Europa, men vi ser det også på arrangementer, på treningskultur og på status på idretten vår her hjemme.
Det er nesten utrolig at vi ikke i større grad klarer å se sammenhengen mellom profesjonalitet og sportslig nivå. Hadde Tommy Urhaug vunnet Paralympics, for andre gang, om dette kun var en fritidsgeskjeft for han? Nei, selvsagt hadde han ikke det! Hadde Borgar Haug vært like god om han kun trente på kveldstid etter å ha gjort unna skole eller jobb først? Nei! Og vi kan si det samme på det administrative nivået. Hadde vår generalsekretær Bengt Paulsen kunne utrette like mye om han gjorde sin jobb i fritida, etter først å ha hatt en full dag på en annen jobb? Niks!
Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke ivrer mer etter å profesjonalisere oss. Vil vi være evige amatører? Hvis svaret er ja er det ærlig nok. Men da bør vi slutte å drømme om at vi skal opp i Europa-toppen. Her må det legges til at det ikke er like mørkt alle steder. Etter min mening er det tre klubber i Norge som forstår hva profesjonalisering er, og går i den retning; Fokus, B-72 og Fornebu.
Å øke pengepremiene burde arrangører av bordtennisturneringer i Norge hatt som uttalt målsetting. Det ville gitt flere deltakere på Norges-cupen og alle andre stevner. Det hadde bidratt til økt konkurranse som igjen hever nivået. Det kan godt hende at dette rett og slett ville gitt økt avkastning for arrangørene, selv om de betalte ut mer i pengepremier. NBTF burde selv også initiere til høyere pengepremier ved å stille noe mer midler til disposisjon selv.
Da Jan-Ove Waldner var på topp spilte han inn rundt fem millioner kroner i året. I tillegg hadde han betydelige sponsorinntekter og bonuser fra landslaget. Det er tretti år siden. I 2024 spilte Wang Chuqin inn mest penger av bordtennisspillerne, men med 260 000 dollar tjente han altså bare litt mer enn halvparten av Waldner gjorde for tretti år siden, og hvis vi inflasjonsjusterer dette, satt svensken igjen med langt over det dobbelte av kineseren. Felix Lebrun spilte inn i underkant av 150 000 dollar i fjor, fjerde mest av herrespillerne. Men det er omtrent samme sum som en dartspiller får for å nå semifinalen i ei enkelt av turneringene deres med mest penger.
Foto: Kevin Johansen
Ma Long, her fra Waldner Cup I Oslo, er den bordtennisspilleren
som har tjent mest penger på idretten sin. Kvalifiserte anslag
er rundt 200 millioner. Men de fleste bordtennisspillerne tjener
svært lite
I øverste liga i Norge, på 80-tallet var det 1.divisjon, så var det spillere som fikk ca. 25 000,- for å spille ei seriehelg som da var to lagkamper! Jeg har sett kontraktene for dette. Selvsagt var det unntak, men jeg vet at flere spillere satt igjen med 50 000,- hver sesong den gang. Uten at vi trenger å nevne navn på verken spillere eller klubber her. Uansett, beløpet tilsvarer over 140 000,- i dagens pengeverdi.