Fokuset på fremtiden preget det meste av årets Summit: Hvordan bli en bedre, større organisasjon? Hvordan skaper vi større stjerner? Hvordan bedrer vi økonomien til bordtennissporten og utøverne? Hvordan blir vi mer synlige? Hvordan får vi bedre arrangement? Henger alt dette sammen?
Høres spørsmålene kjente ut? Relaterbart til situasjonen i Norge? Det eneste undertegnede kanskje savnet litt var fokuset på bredden i verdens største individuelle idrett. Den synes å skulle bli ivaretatt ved økt synlighet: flere treff på sosiale medier, lettere tilgjengelige arrangement på nett og en enorm mengde WTT stevner (målet er 200 per år på verdensbasis).
Hvordan skal vi klare bli mer synlige? Hva kan vi gjøre som vi ikke allerede gjør? Våre digitale plattformer kan uten tvil forbedres. Denne sesongen begynte vi denne reisen med nye hjemmesider, men vi trenger fortsatt forbedringer. Vi har allerede hatt flere møter med den indiske IT-leverandøren Stupa som synes å kunne dekke mange av våre behov med bl.a streaming og live-oppdateringer. Dette er selvfølgelig et løft som krever litt ressurser og ikke minst oppfølging av både forbund, dommerstanden og arrangør-klubber.
En annen utfordring vi har er arrangementene våre. For å ha et tilbud til alle, trenger vi flere typer stevner og ikke minst arrangører. Per i dag sliter vi selv med å skaffe arrangører i Stiga-ligaen. Det er mye jobb og vi ser at det ofte er et fåtall klubber som gang etter gang tar ansvar. Sånn har det forsåvidt også vært internasjonalt. Nå ser man etter flere land som ønsker å få internasjonal bordtennis hjem. Igjen for å øke synligheten og å få opp interessen.
Er vi klare til å tenke nytt? Det kontinentale mesterskapet i Oceania (tilsvarende vårt EM) ble arrangert på 7 bord i et kjøpesenter i Melbourne. Bordtennis er nok ikke spesielt mer populært der enn i Norge, men i løpet av dagene mesterskapet varte var over 12 000 tilskuere innom arenaen. Over 16 000 TV/stream-seere. Senterets omsetning gikk opp over 8 % i disse dagene. Tør vi tenke slike tanker?
WTT-stevnene og internasjonale mesterskap går nå på ganske få bord. Dette henger selvfølgelig sammen med at det er relativt få klasser som går over flere dager. Men er vi likevel villige til å prøve ut dette i et fåtall stevner her hjemme? Det gjør det jo enklere å arrangere (færre spillere og færre klasser). Nedsiden er selvfølgelig mindre inntjening. Med mindre man klarer å få med seg sponsorer på laget for f.eks elitestevner? Sponsor-turnering på fredag kveld når man har satt opp bordene? Oppsiden er enklere og kortere arrangement. Kanskje flere som er i stand til å arrangere? Og for å gjøre oppgavene noe enklere: bedre digitale verktøy for påmelding, betaling, trekning/arrangement-systemer? Er vi villige til å investere i dette? Igjen: Tør vi tenke i disse baner?
I 2023 skal vi arrangere et enormt mesterskap i Sandefjord. Tør vi tenke fremover og se på flere internasjonale stevner? Etter møter med WTT er det i hvert fall klart at de ønsker nye land på kalenderen sin. Feeder-stevnene er en fin inngangsport med betydelig færre krav enn i de høyere kategoriene. I tillegg jobber nå ETTU med å lage sin egen kalender (med enda færre krav) og egen ranking. Dette kan også være et alternativ. Men ikke før 2024…
I en hverdag der det er og sannsynligvis vil bli stadig vanskeligere å kvalifisere seg til internasjonale mesterskap (EM, VM, OL/PL) er kanskje NETU en arena vi må utvikle. Ved å få tilgang til ranking-poeng som blir stadig viktigere for de fleste spillerne internasjonalt, vil forhåpentligvis statusen heves fremover. Også her ønsker man å heve standarden på arrangement. Det er nå ansatt en ansvarlig for arbeidet i NETU som igjen forhåpentligvis fører til både bedre organisering og samarbeid.
Avslutningsvis noen tanker i stikkordform fra Jordan:
- Våre tanker gjenspeiles ikke nødvendigvis av resten av verden (det er stort sett bare Europa som er misfornøyde)
- Skal vi primært drive idrett eller politikk?
- Det er godt å igjen kunne møtes - både for å lære, bidra og bli kjent med andre kulturer/land
- Det ER gøy å diskutere bordtennis med gutta man som regel bare så på TV i gamle dager (og ikke var god nok til å møte selv)
