Når Tommy nå kopierer bragden i Paris, blir dette ikke bare dobbelt så stort, det er faktisk mye større enn det. Da jeg snakket med Tommy like før han reiste til Paris, spurte jeg han om hvordan han ville sammenlikne et eventuelt nytt gull mot det han vant i London. Tommy var tydelig på at det nå ville vært større å vinne. Nivået er enda høyere nå, og alle i hans klasse er helprofesjonelle utøvere.
Med dette gullet plasserer Tommy seg i det aller øverste sjiktet innen internasjonal topp-bordtennis. I liket med Timo Boll spilte han sitt sjuende OL/PL. De to er også omtrent akkurat like gamle. I OL er det kun seks spillere som har gjort dette før han. Men i motsetning til Timo Boll har imidlertid Tommy vunnet to gull på den aller største bordtennisarenaen. Timo tapte riktignok aldri en EM-finale, men Tommy har aldri tapt en finale i Paralympics. Mikael Appelgren, som for øvrig har fulgt mye med på Tommys karriere, vant sitt første EM-gull i 1982, og det siste i 1990. Åtte år mellom altså, mens Tommy har hele tolv år mellom gullene.
Foreløpig er Tommy den eneste nordmannen som har vunnet gull i Paralympics i Paris. Jan Ove Waldner var den eneste svensken som vant gull i Barcelona-OL, så der har vi foreløpig en parallell også, men vi skal ha enda et gull med Aida i disse lekene!
På direkte intervju på NRK uttalte Tommy Urhaug etter seieren at han ikke hadde trodd det skulle bli et nytt gull denne gang. Han virket også noe nøktern da jeg intervjuet han like før avreise, men det tror jeg handler mer om hvordan han er som person. Han lar heller racketen snakke for seg. Tommy hadde ikke reist til Paris om han ikke trodde han kunne vinne.
Da jeg var i Düsseldorf og intervjuet det jeg trodde skulle bli Tommys sterkeste utfordrer i Paris, Valentin Baus, og jeg fikk overvære et par treninger med han, innrømmer jeg at jeg tenkte «huff, dette blir veldig tøft for Tommy». Det var et helt sinnsykt tempo i spillet til tyskeren. Kanskje var Tommy bittelitt heldig som slapp unna Valentin etter sjokktapet hans mot tyrkeren Öztürk. De beste utøverne har litt flaks også. Men mest av alt var Tommy bare helt ekstremt dyktig nok en gang, ved å slå ut både han som vant mot Baus, men også i finalen mot Cheng fra Taiwan som var den andre utøveren Tommy på forhånd fryktet mest.
Det eneste jeg vil kritisere Tommy for er at han gjorde det hele så ubehagelig spennende i finalen. Jeg tror vi var mange som hadde nesten like høy puls som Tommy da kampen gikk til et avgjørende sett. Jeg skjønner ikke hvordan Jan Bergersen klarte å sitte stille på benken, for vi som så kampen på fjernsyn klarte det i hvert fall ikke. Den mentale styrken Tommy viser i siste sett er så ekstrem at jeg aldri har sett maken. Jeg har opplevd en del spennende bordtennsikamper på internasjonale turneringer jeg har sett, men aldri noe som dette. At vårt bordtennis-ess sparer den aller råeste ballvekslingen helt til matchballen, gjør bare det hele så vanvittig kult. At dette sendes direkte på NRK i aller beste sendetid er et så stort løft for norsk bordtennis, at jeg tror ikke det har gått opp for oss helt enda.
På ærestribunen satt vår fremragende bordtennispresident, Christian Ibenfeldt, ved siden av kronprinsen. Idrettspresidenten var naturligvis også der, sjefen i Olympiatoppen og ITTF-presidenten var naturligvis til stede. Å se at en person som Cato Zahl Pedersen som selv har opplevd så mye som utøver og idrettsledere, sitter og gråter på tribunen etterpå sier en hel del om hvor høyt dette verdsettes også fra de som er utenfor bordtennismiljøet. Den innsatsen mange para-utøverne gjør, bare for å i det hele tatt kunne konkurrere, gjør Paralympics til den vakreste og mest meningsfylte idrettskonkurransen som finnes.
Likevel satte selvsagt Tommy aller mest pris på å ha familien på tribunen under mesterskapet. Uten dem hadde dette selvsagt ikke vært mulig.
Det er mange som har bidratt for at Tommy kan heve armene i været og motta den mest prestisjefylte medaljen en bordtennisspiller kan vinne. Trenerteamet, NBTF og Olympiatoppen har alle bidratt med mye. Dette er likevel Tommys gull. Det er han som har trent dag etter dag, reist fra familien til stadighet, og i en del av treningstida kun har spilt mot en bordtennisrobot, mens andre har kunnet trene med venner og klubbkamerater. Det enorme arbeidet som ligger bak gullet, er det selvsagt mange TV-seere som ikke skjønner. Og det er nesten bare Tommy selv og familien som vet nøyaktig hvor mye han har forsaket i disse årene.
Jeg spurte Tommy før Paralympics om han kom til å fortsette hvis det ble PL-gull. Familien har nå gitt grønt lys, Det må en økonomisk pakke på plass også, men en bedre søknad enn det Tommy leverte i Paris er ikke mulig å framskaffe. Tommy må nok likevel først kjenne om han har motivasjonen til å ta fatt på den lange veien til Los Angeles, mest i overført betydning. Om det blir videre satsing eller ikke, Tommy er den største norske bordtennisspilleren i historien, og en av de aller største i internasjonal bordtennis!