Men Borgar tapte to sju-settere, og Martine vant ikke ett sett. Derfor blir det ingen OL-tur til Paris. Slik det har gått så mange ganger før i OL-kvalifiseringene for våre spillere. Ja, faktisk har det gått slik hver eneste gang, for vi har aldri klart å kvalifisere oss til OL.
Tom Johansen var første reserve til OL i -88. Geir manglet en eneste kamp på å kvalifisere seg til et seinere OL. Også denne gangen sitter jeg med følelsen av at vi nesten er der. Jeg syns i det hele tatt det har blitt mye nesten for norsk bordtennis over mange år. Det skjedde også i U-21-EM i fjor da Martine og hennes belgiske makker var to baller unna en historisk medalje i mix.
Å sitte på pressebenken her i Sarajevo og mene hva som skulle vært gjort annerledes når man har resultatene foran seg, er verdens enkleste jobb. Likevel kan man i hvert fall reflektere litt over hvorfor det er så mye nesten for oss. Tilfeldigheter har ei viss innvirkning på toppidretten, men jeg tror ikke dette egentlig er tilfeldig. Selv om Martine ikke ville bruke skaden som unnskyldning, var det tydelig at den hemmet henne. Borgar ledet 3-1 i sett og 5-0 og 8-4. Så gikk det galt. Jeg mener helt oppriktig at Borgar egentlig var best i begge kampene. Det er mulig man blir litt blendet av å være patriot, men likevel. Samtidig lyger ikke resultatene. Motstanderne hans vant ett sett mer enn han i begge kamper.
Det var ikke gøy å intervjue våre spillere etter at de var utslått. De var fryktelig skuffet. De vil så gjerne vinne. Selvsagt for seg selv, men det er liten tvil om at de også veldig gjerne vil gi bordtennisfansen i Norge resultater vi kan glede oss over. Martine og Borgar legger ned enormt med tid og krefter på sin bordtennissatsing. De har satt utdanning og jobb på vent for å ofre alt for å lykkes i bordtennis. Det er veldig viktig å huske hvis man er skuffet etter at de har spilt viktige mesterskap.
Tickan påpekte etter kampene i går at de aller beste spillerne er på sitt beste nettopp når de ligger under, eller når det står 10-10 i avgjørende sett. De nest beste blir ofte stresset i slike situasjoner. Her er rutine selvsagt medvirkende, motstanderne til Martine og Borgar hadde mer erfaring med internasjonal bordtennis.
Et betimelig spørsmål er likevel: Hvorfor vinner para-landslaget vårt titler hele tida? Det er det nok mange årsaker til. Men Nora har sett Aida vinne. Aida har sett Tommy vinne. Tommy har sett Rolf-Erik vinne. Og før Roffe var det flere andre norske paraspillere som ble verdensmestere, riktignok under paraplyen til Norges funksjonshemmedes idrettsforbund, som det het den gang. Poenget er at para-spillerne våre har sett sine lagkamerater vinne, og skjønner da at de selv også kan vinne.
Jeg bor i Bodø, og går forbi Aspmyra stadion og ser statuen av Harald «Dutte» Berg hver dag på vei til jobb. Kapteinen på Bodø/Glimt heter Patrick Berg. Han er barnebarnet til Dutte. Tilfeldig? Neppe! Patrick har en pappa, to onkler og en bestefar som alle har vært toppspillere i fotball. Da er det lett for han å tenke at han kan bli like god som resten av slekta.
Da Henrik Ingebrigtsen ble Europamester på 1500-meter tenkte nok Filip at han kunne gjøre det samme. Og han gjorde det. Og når de begge to var europamestere så ikke Jakob noen grunn til at ikke han også skulle gjøre det. Han gjorde det, og mer til.
For en del år siden gjorde Olav Haraldseid en studie av svenske og norske bordtennisspillere. Her var det flere interessante funn. Et av dem var at norske spillere så det langt mer uoverkommelig å bli verdensmester enn det svenske spillere mente. Det er i grunn ikke så rart. Sverige har mange verdensmestere i bordtennis. Norge har ingen uten funksjonsnedsettelse. Jeg tror våre spillere kan ha en ubevisst mental barriere når det kommer til internasjonale mesterskap. Borgar innrømmet selv etter kampen i går at han mistet hodet i sjuende sett.
Da vi intervjuet manageren til Dang Qiu, Dirk Lion, for ei tid tilbake, snakket han mye om hvor stor fokus Qiu hadde på mental trening, og at han hadde en mental trener. Dette hadde tydeligvis alle i verdenstoppen, og Lion mente også det var det mentale som skilte de som var topp 20 og de som lå noen hundre plasser lengre bak på verdensrankingen.
Blant de som innehar topp internasjonal trenerkompetanse i bordtennis, må vi kunne si at det er etablert enighet om at det mentale er veldig viktig for hvor langt man når i bordtennis. Da er det rart at vi ikke bruker mentale trenere mer i norsk bordtennis. Her i Sarajevo ser jeg at flere av de andre landslagene har med mentale trenere. Jeg tror en mental trener kunne hjulpet Borgar og Martine over den siste lille kneika for å nå toppen i europeisk bordtennis.
Man trenger ikke være å forstå særlig mye bordtennis for å se toppnivået til Martine og Borgar. Man trenger for så vidt heller ikke kunne mye om bordtennis for også å se at det fortsatt svinger for mye prestasjonsmessig. Noe vil komme med mer erfaring med så tette kamper som de spiller her. Mot Ionescu så vi at rumeneren i siste sett fullstendig endrer servereturene, og vant mye på det. Likevel, når vi vet hvor mye det mentale betyr i bordtennis, er det egentlig utrolig hvor lite vi har prioritert den delen. For å unngå at vi opplever bare nesten-resultater de neste 20 årene, bør det bli like naturlig å ha mental-trenere på landslaget som å ha trenere som jobber mest med det tekniske og taktiske.
