Spesielt semien ble innholdsrik. En svært god iraner var nok de flestes favoritt før kampen, men det stoppet aldri vår mann. Dramatikk ble det virkelig i 5.sett når Pål fikk en klar kantball som ville gitt 5-3 ledelse. Begge spillere skiftet side, dommeren bladde over, men den andre dommeren mente ballen ikke var på bordet og dermed 4-4. Selv ikke videobevis kunne overtale henne om noe annet, og noen overdommer var det i hvert fall ikke snakk om å tilkalle. Iranerne påsto nå hardnakket at ballen var langt ut (hvorfor skiftet han side da?), noe som ikke akkurat falt i god jord hos verken Pål eller laglederen (undertegnede). Det ble gult kort når Pål nektet å spille videre (selv om det nok var lagleder som nok fortjente det mest etter noen litt harde kommentarer).
Men villdyret var nå våknet. Det ble en livlig avslutning, med 2 matchballer imot på 8-10. Som ble snudd til 12-10 og den deiligste seieren noen gang… Da var det liv i hallen (muligens årets underdrivelse).
Finalen ble en parademarsj. Pål var påskrudd allerede under innslåingen, taktikken var klar og han så seg aldri tilbake. Motstanderen skjønte aldri hva som traff ham: vår mann var for rask, for god og taktisk overlegen.
Det er ikke tilfeldig at vi når har fått vår første verdensmester blandt de funksjonsfriske (og godt voksne). Det er mye trening som ligger bak. Og det er også veldig gøy å se hvilken stansing Pål har i veteran-miljøet. «Hele» hallen var borte for å gratulere, både etter semi og finale. God mann rett og slett!
Vi fikk også en bronsemedalje i damer single 60. Gina Hundven tok seg videre som 2’er i puljen, men spilte seg opp og helt frem til semi. En fantastisk prestasjon som varmet både henne selv (var nok litt over forventningen på forhånd) og den norske leiren. Så nå regner vi med at satsingen fortsetter i mange år til !
Den siste medaljen kom i double 45, der Christian Ibenfeldt og makker Murat Eris fra Tyrkia tok seg helt til finalen. En god semifinale med seier over et godt iransk par, ble dessverre fulgt opp av en dårlig mot et annet iransk par. Begge materialspillere, og svært vanskelige å få noe som helst rytme mot. Men helt klart en fortjent seier da de slo ut både 1.seedet, 3.seedet og 5.seedet. Spørsmålet blir likevel om man noen gang får en bedre sjanse til å bli verdensmester igjen…
Men igjen: Med den minste troppen på lenge ble dette likevel et fantastisk mesterskap for Norge. Vi har tidligere tatt medaljer i EM, men aldri i VM.
