Bronsemedaljene i både dameklassen og herreklassen gikk til Frankrike og Portugal. Portugal er ett av landene sportsdirektøren i det tyske forbundet ber Norge se til for hvordan vi skal ta steg i internasjonal bordtennis. I kvartfinalen var det dramatikk i kampen mellom Portugal og Danmark. På stillingen 2-2 var det Marcos Freitas og Anders Lind som skule avgjøre hvem som nådde semien. En jevn og velspilt kamp endte med dansk tap og da Lind sparket til dommerbordet og ødela displayet ble han disket og tapte kampen 0-3 med 0-11 i alle sett.
På herresiden var finalen en like liten overraskelse. Sverige og Tyskland ga lave odds som finalelag, selv om begge på slite på veien. Allerede i gruppespillet var både Tyskland og Sverige presset. Det er hevet over en hver tvil at bredden i toppen er bedre enn noen gang. Det finnes knapt dumpekandidater i europeisk bordtennis. Borgar Haug har klubbkamerater på begge finalelagene, Anton Källberg på Sverige og Kay Stumper og Timo Boll på Tyskland. Det viser for en hard kamp det er om plassene på Borussia Düsseldorf.
Finalen i herreklassen ble nok en velspilt kamp mellom de to førende nasjonene i europeisk bordtennis. Truls Möregårdh er kanskje den spilleren i mesterskapet som har vist aller høyest nivå, mens Mattias Falck og Kristian Karlsson har vært litt opp og ned, men har vunnet når det har betydd som mest. På Tysklands lag har superveteranen Timo Boll vært tidvis veldig god og vunnet viktige kamper, og så har han tapt litt underveis også.
Foran fullsatte tribuner åpnet Truls Möregårdh finalen med å finne i strake sett mot Benedict Duda. Truls viser at det slett ikke bare er tempo det handler om i toppbordtennis, man kommer langt med mye skru også. I andre kamp mellom Mattias Falck og Timo Boll skjønte nok Jörgen Persson på den svenske benken at det ville bli tøffere og brukte time out allerede i første sett. Mattias Falck var imidlertid i et helt annet slag enn tidligere i mesterskapet og vartet opp med svært aggresivt og underholdende spill. Da han gikk opp til 2-0 i sett var Lars Hielscher på den tyske benken åpenbart bekymret. Timo Boll viste hvor mye rutine betyr i slike kamper, og snudde det til en 3-2-seier.
Deretter var det Kristian Karlsson mot Kay Stumper. Karlsson har vært varierende i EM og Kay Stumper har stått over kamper. Dette var derfor en kamp det var umulig å spå resultatet av. Stumper blir liggende under 0-2, men viser at han til tross for lite internasjonal erfaring gjør mange riktige valg. Han vinner de to neste settene 13-11 og viser her veldig stor mental styrke. Karlsson hadde imidlertid en fullsatt arena i ryggen og ble løftet fram av dem. Det ble derfor en komfortabel seier i avgjørende sett for svensken.
I fjerde kamp var det Timo Boll og Truls Möregårdh som skulle ut. Da vi intervjuet Timo tidligere i mesterskapet uttalte han at den verste han visste å spille mot av dagens spillere var nettopp Möregårdh. Truls gikk opp i 2-0. Timo slo tilbake og det ble et avgjørende sett, der Truls vant. Men for en kamp, og det var noen elleville scener i Malmö Arena etter at Sverige vant lagklassen for første gang på 21 år. Sist de vant var i 2002 i Zagreb, faktisk i samme turnering som Timo Boll vant sitt første av 20 EM-gull!
Tyskland sparte sine antatt to beste spillere Dang Qui og Patrick Franziska for å satse mer på OL neste år. Men i idrett kjempes det mellom de som er til stede og ikke de som sitter hjemme.
Det spørs om vi får se Timo Boll i flere mesterskap. Også han må vel merke alderen etter 23 år i Europa-toppen. Det vil imidlertid være rart om det tyske forbundet ikke velger å bruke han i andre roller med den erfaringen han har.
For Norge var det gledelig å være med igjen i det gode selskap, og våre spillere gjorde en god figur i gruppespillet. Når vi ser nivået i EM vil det likevel være nødvendig å jobbe veldig hardt for å holde med i den sportslige utviklingen. At vi hadde det yngste laget i hele mesterskapet gir oss håp for framtida.
Daniel Olsson og Kristina Vikström koordinerte det frivillige arbeidet og sørget for et veldig godt arrangert EM.
Mesterskapet i Malmö var veldig godt gjennomført. Svenskene har over år bygget opp en sterk arrangementskompetanse, ikke minst ved lag-VM i Halmstad i 2018, men også ved at de arrangerer SOC hvert år. Det var ei god ramme rundt mesterskapet med fire bord i Malmö Arena og det ble god stemning på tribunene etter hvert som mesterskapet skred fram. Logistikken var eksepsjonelt god. 12 minutter fra man gikk på toget på Kastrup sto man på Malmö Arena, og det var flere hotell vegg i vegg med stadionen. For oss som skulle skrive fra mesterskapet var det lagt godt til rette med et eget presserom med alle fasiliteter.
Stupa Sport Analytics var tittelsponsor for mesterskapet. Det løftet utvilsomt TV-produksjonene. Dette er noe fotball har hatt i mange år og det var på høy tid at bordtennis tok grep på grafikken. NBTF har også investert i Stupa og det blir et løft for norsk bordtennis.
Da vi snakket med de frivillige var de ærlige på at det ikke er like lett å stable på beina 200 av dem som det var f.eks. da Sverige arrangerte VM i 1985, men samtidig har flere av de som er rekruttert inn bidratt i bordtennisklubber også etter mesterskapene. Slik sett skaper det langvarige positive konsekvenser å arrangere slike mesterskap.
Lars Vikström har jobbet som frivillig på samtlige internasjonale mesterskap i Sverige helt siden Gøteborg-VM i 1985. Den gangen var han egentlig ikke gammel nok til å jobbe som frivillig, men fikk dispensasjon av forbundet.
På dommersiden er Norge alltid med i de stor mesterskapene. Erik Bergerseter er nylig forfremmet og dømte i Malmö. Det gjorde også Mahta Souri som var i VM i Houston. Benny Sandmo var også dommer i EM og er ofte å se som overdommer i Norge. Han dømte overraskende nok også Norges kamp mot England i EM.
Neste år er det EM individuelt i Østerrike, nærmere bestemt i Innsbruck. Den tidligere OL-byen er også hovedstaden i Tyrol. Det er likevel liten tvil om at det neste år er OL og Paralympics i Paris som vil ta mye av oppmerksomheten for internasjonal bordtennis.
