Jeg tror ikke Eirik og jeg er uenige om hvordan seriespillet bør være. Når ledende klubber som Fokus og B-72 velger å takke nei til Stiga-ligaen, så bør vi også diskutere hva årsaken til det er. De gjør det garantert ikke for å være vanskelige.
Jeg har vært spillende trener for klubber både i Eliteserien og 1.divisjon. Det jeg har følt som de største utfordringene, og her hører jeg mange klubbledere i andre deler av landet er enige, er kostnadene med serielag, noen ganger er det vanskelig å få tak i nok spillere, og at statusen ved
å spille i de høyere divisjonene ikke er det den burde være. Kort oppsummert, det sportslige utbyttet står ikke helt i stil med pengebruken.
Seriespillet er utrolig viktig for norsk bordtennis. I de øvre divisjonene, Stiga-ligaen og 1.divisjon bør målet være at spillere som satser, får konkurrert på høyest mulig nivå. At det kan utvikle spillerne videre og forhåpentligvis fortsette karrieren på høyt internasjonalt nivå etter hvert, slik for eksempel Borgar har gjort. Med andre ord skal Stiga-ligaen og 1.divisjon gjøre spillerne våre bedre.
Nedover i divisjonene går seriespillet veldig bra. Det er flere serielag enn noen gang før, vi har vel drøyt 200 lag i divisjonsspillet for tida, og det er fantastisk! Dette bør det derfor ikke endres på, Målet her må være at seriespillet skal bidra til at vi blir flere spillere, og ikke minst at vi beholder dem lengre i idretten vår. Bordtennis skiller seg ut fra øvrige individuelle idretter ved at seriespillet er sentralt, selv i de landene der bordtennis er svært utbredt som Kina, Tyskland og Frankrike.
Hva må så gjøres i de øvre divisjonene om flere klubber skal satse på å prestere på høyt nivå i serien? Det finnes et par enkle grep som vil få ned kostnadene, gjøre det lettere å stille lag, og gjøre arrangementene enklere. Det vil også medføre at det blir enklere å koordinere med dommere.
Det første som bør gjøres er å endre Stiga-ligaen for herrer til tremannslag, akkurat slik det er for damer. Med tre spillere på laget vil det bli enklere for klubbene å kunne stille i Stiga-ligaen, sjansen for at klubber må trekke laget reduseres vesentlig.
Med tremannslag kan klubber som i dag ikke er aktuelle for dette nivået umiddelbart kunne bli det. Tingvoll er en slik klubb. Martin og Jonas Frøseth på samme lag ville utvilsomt vært en betydelig sportslig tilvekst for det norske seriespillet.
Med tremannslag blir kostnadene lavere, det er åpenbart. Det blir også enklere å stable lag på beina, og nivået vil jo automatisk være bedre i serien. Mange klubber har tre gode spillere, få har fire. Dette vil kun gi positive ringvirkninger. Det vil bli enklere å gjennomføre arrangementene, og med spill på ett bord vil det være mer fokus på hver kamp. Det kan også øke statusen for ligaen, og tar seg veldig mye bedre ut på streaming.
Tremannslag kan fortone seg ulikt. I China Super League beginner de med double. Det er med på å løfte statusen for double-spillet, og er positivt i seg selv. I Tyskland avsluttes det med en double-kamp hvis det står 2-2, noe som gjør double-kampen svært spennende. Borgar har vært med og avgjort flere Bundesliga-kamper med sitt double-spill. I Champions League spiller de ikke double, der er det kun fem single-kamper. Det er også en måte å gjøre det på. Hvilken variant man velger er ikke det viktigste, men at man tar grep for å styrke vår øverste liga.
Det er et paradoks at i Kina, Tyskland og Frankrike, der bordtennis er enormt mye større enn i Norge, så spiller de med tremannslag, mens vi har fire spillere på laget.
Samlerundene vi har så fryktelig mange av, bør reduseres betraktelig. Jeg var forrige helg på Stord og spilte enkeltkamp i 1.divisjon. Stord hadde mobilisert for å få publikum. Det burde kommet flere, men snøstormene var for en gangs skyld verre på øyo enn det vi er vant med i Nord-Norge til og med. Det førte nok til at publikumstallet ble noe lavere enn ventet. Likevel, det var den artigste kampen jeg har spilt, siden jeg spilte i eliteserien for vel 20 år siden. Litt publikum er mye bedre enn ingen publikum.
I vår øverste divisjon er flertallet av lagene fra det sentrale Østlandet. De kan lett kjøre torsdagskamper i stedet for samlerunder. Hvis vi har ambisjoner om publikum i norsk bordtennis må det bli færre samlerunder på det høyeste nivået. Å se en samlerunde i bordtennis er som å overvære et turnstevne. Det skjer masse samtidig, og det er nesten umulig å få med seg hva som skjer, hvem som leder, og når noen er i ferd med å vinne.
Alle Stiga-ligalagene bør spille minst en hjemmerunde. Der bør det mobiliseres for å få publikum på kampene. Arranger klappedugnad, beordre alle yngre spillerne til å komme og se på. Spiller de bordtennis bør de interessere seg for hva de beste i klubben gjør. De kan lære noe av å se toppspillerne i aksjon.
Det må bli stort å vinne Stiga-ligaen igjen. Prestisjen må tilbake i norsk bordtennis. Mer publikum ville bidratt til det. Vi må få de beste spillerne til å fortsette karrieren sin, og da er dette et bidrag som kan fungere.
Tremannslag ble prøvd ut i 2010-11. Utrolig nok valgte man å gå tilbake til firemannslag etter en sesong. Argumentene var at noen fikk spilt for lite. Stiga-ligaen skal være toppidrett. Da handler det om å holde høyest mulig nivå, ikke å få spilt mest mulig. Hver helg er det masse spillere som sitter på benken i eliteserien i fotball, handball, volleyball og ishockey. Slik er toppidretten. Hvorfor skal det være annerledes i bordtennis?
Denne gangen må NBTF vise tøffhet og ta ei beslutning, selv om ikke alle skulle være enige. I Bundesliga, der jeg selv har sett en del kamper og blitt storimponert over nivået på både kampene og arrangementene, så har de tatt tøffe beslutninger. De har kastet ut lag fra ligaen, de har nektet andre lag opprykk fordi de ikke holder den organisatoriske standarden. Langt fra alle har vært enige. Det har vært krangel, også i full offentlighet om dette. Men resultatet er Europas suverent beste liga.
Vi må slippe situasjonen av klubber trekker serielagene like før eller i sesongen. Vi må få opp nivået i de øverste seriene, og beholde mange lag nedover i divisjonene. Seriespillet er livsnerven til norsk bordtennis. Da må systemet være best mulig rigget for at norsk bordtennis kan styrkes og utvikles, så vi blir flere og bedre spillere.
