Ilka Doval i Pyongyang, Nord Korea: Mest interessante uken i mitt liv !

320
TV-skjermen i hallen under finaledagen.

Tekst «NBTF Media»

Her kommer en artikkel om Ilka sin reise og deltagelse i ITTF Challenge Plus turneringen i Pyongyang, Nord Korea, 22.-29. Juli. Skribentene har vært litt langsomme med å få dette ned “på papiret”, så ettersom dette ble fortalt av Ilka for lenge siden, må det tas i betraktning når dette leses.

Ilkas første inntrykk var ransaking av alt i kofferter og håndbagasje, ingen trafikk, rent og pent. Ellers virket det som om det kunne være hvor som helst som andre steder hun har vært i verden, men dette forandret seg fort. Sammen med andre spillere ble de tatt godt imot på flyplassen og i motsetning til det Ilka hadde trodd, var det ikke noe problem å ta bilder fra bussen på vei fra flyplassen til Pyongyang, eller de fleste andre steder.

Hvert land fikk tildelt en egen guide/vakt. Dette var studenter fra Sportsuniversitetet og ikke vanlige guider/vakter som “vanlige turister” får. Norge (Ilka med foreldre) fikk en kjempehyggelig guide på 24 år, som aldri før hadde snakket med utlendinger og som var ganske bekymret og nervøs for at de ikke skulle forstå engelsken hans. Det viste seg å være null problem, så en hovedgrunn til at oppholdet ble veldig bra, var takket være guiden, som var helt herlig. Han fulgte dem stort sett hele døgnet, men ettersom han var så hyggelig, så var ikke det noe problem. Hvis de ikke var sammen, så ringte han stadig opp på hotellrommet for å høre hva “schedulen” var og hva de holdt på med. Det var for eksempel ikke lov til å gå utenfor hotellet uten å spørre, og da skulle helst guiden være med. Å gå de 500 meterne til hallen skulle det helst brukes buss, men under sterke protester, så klarte guiden vår å overbevise “sjefene” om at det var greit å gå isteden, men ikke på egen hånd vel å merke. Nordkoreanerne gikk som regel i flokk og følge, eller syklet.

Avtaler om hva de skulle, kunne plutselig forandres på uten grunn. Den ene dagen da de bl.a. var på vei til de 22 meter høye statuene av bestefar og far Kim, ville ikke sjåføren stoppe likevel. Angiveligvis p.g.a. en nasjonal feiring. Heldigvis fikk de sjansen igjen, og da viste det seg at grunnen hadde vært at de ikke hadde riktig kleskode og ikke p.g.a noen feiring. Alle måtte nemlig ha lange bukser og tette sko. Tror vel ikke akkurat at to bronsestatuer la merke til bekledningen.. Blomster og obligatorisk bukking måtte til foran statuene. Noe annet ville være upassende, og det hadde vært den hyggelige guiden som hadde lidd for det, og han ville de ikke gi problemer. Han har nok mer enn nok fra før…

Ilka legger blomster foran statuene, som tydeligvis mange andre også har gjort før henne denne dagen..

Nåværende leder Kim Jong-un er avbildet overalt, og har åpnet alt som finnes av bygg og plasser, virket det som. Bestefar Kim er dog den største helten. Pins av en eller flere av dem må bæres på brystet over hjertet. Unntaket er stort sett bare når de har sportstøy på. De er også avbildet inne i T-banevognene. Det gjør at man blir litt paranoid; det føltes nesten som om de hørte på alt som ble sagt, og så alt som ble gjort, uansett hvor du var, og det var nok ofte tilfellet også.

Selve turneringsbiten var lik som i andre land, bortsett fra at det nesten bare var Nordkoreanere som deltok, i tillegg til Taiwan, Kina, Thailand, Iran, India og Skottland. Ilka var eneste jente fra Europa, og møtte bare nordkoreanere bortsett fra en singelmatch mot ei jente fra Taiwan. Spilleforholdene var glimrende. Hallen lå i et idrettsområde med egne haller for forskjellige idretter og bordtennis hadde nok den største hallen. Det er en populær idrett i Nord Korea og på jentesiden er de blant de beste i verden, på tross av mangelfull deltagelse i internasjonale turneringer, bortsett fra Asian Games, VM etc. Oppvarmingshallen lå i bygget ved siden av og var vanligvis håndballhall.

Trenerne bestemmer stort sett alt (og de vet hva de driver med) fra innslagning og oppvarming. De forskjellige spillerne har sine egne trenere og en morsom sak var at 2-minutters oppvarmingen like før matchen starter, ofte bestod av serve og fritt spill, og ikke fh-fh, bh-bh etc. En smule forvirrende i den første kampen til Ilka. Hun trodde matchen hadde begynt, og forstod ikke hvorfor dommeren ikke bladde poeng, haha.

Det var bare å dilte etter når man får beskjed om ditt eller datt, selv om det ikke virket like logisk alltid og det er et tydelig hierarki av folk som følger med på alt, som igjen blir observert av noen over der igjen etc.

Det var veldig få som snakket engelsk, ettersom det kun er de som er ekstra privilegerte og som skal ha noe med utlendinger å gjøre, som får lov til å lære andre språk. Guidene har gått igjennom nåløye og blir stolt på, så de får lære engelsk, men i praksis ikke mange andre. Resepsjonistene på hotellet snakket for eksempel ikke engelsk, men ikke så stort problem ettersom det er guidene de forskjellig blir tildelt som ordner det som skal ordnes. Nord-koreanske dommere får ikke lære mye engelsk, bare det mest nødvendige. Sikkert for at de ikke skal kunne konversere for mye med omverdenen.

Hvis du er idrettsutøver i Nord-Korea, så er du blant de heldige. Du får ikke noe lønn av betydning, men mat og bra leilighet. Selv om bordtennisspillerne er lite ute og møter internasjonal motstand, er de imponerende gode, særlig på damesiden. Verdensrankingen gjenspeiler ikke deres nivå, ettersom de deltar for lite ute. Trenerne må være virkelig kompetente som klarer dette. Det er nok bare Kina, Japan og “fienden” i sør som er bedre enn dem. Har du klart å bli verdensmester, Asiamester eller Olympiskmester, så er du for en gud å regne. I bordtennis har de både hatt en verdensmester i damesingel og i mix-double, disse var avbildet flere steder og alle kjente dem.

Når det gjelder publikum, så var det litt varierende med tilskuere. Noen ganger ganske mange, andre ganger mindre. Skoleelver satt pent og pyntelig på tribunen og absolutt ingen hadde beina på stolen foran. En speaker fortalte i mikrofonen – a la nyhetsoppleseren som vel de fleste har sett på TV fra Nord Korea – om hvordan man skulle oppføre seg, sitte og applaudere. Kanskje ikke så rart at de ikke turte noe annet etter sånne oppfordringer/befalinger. Stolryggene sluttet nederst i korsryggen, så det var kanskje en grunn for det: rett i ryggen! Du hadde kanskje forventet at de var veldig patriotiske og klappet bare for sine egne, men sånn var det ikke. De klappet vel så mye for Ilka og de andre utlendingene.

Når du er liten får du ikke nødvendigvis velge idrett selv, og blir du valgt ut til noe, er det absolutt best for deg at du blir god. Ingen kjære mor der i gården. Dårlige resultater i internasjonale turneringer utenlands kan føre til mildt sagt, skrekkelig ting for deg selv og/eller familien din.

Ilka var så heldig å få spille double sammen med en av Nord Koreas beste spillere, og det er ikke dagligdags kost at de får spille med utlendinger, så det syntes de begge to var utrolig spennende og morsomt. Dette gjorde også til at hun fikk trent en del med denne jenta og fikk enda nærmere innblikk i hvordan de trente etc. For eksempel ble det alltid funnet spillere som lignet på de de skulle møte i double, så de fikk trene mot dem. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene.

Ilka spiller finalen i double sammen med Ri Hyon Sim.

Ilkas partner kunne ikke engelsk, men takket være den hyggelige guiden Norge hadde, så gikk det bra likevel, selv om han ikke var helt inne i “bordtennisspråket”. Det gjorde sitt til at det ble en del morsomme episoder når det gjaldt oversetting. Ilka og hennes partner viste seg å være en god mix, og kom til finalen med mye ståhei. I finalen tapte de mot de seneste kvartfinalistene i VM i Budapest i vår, men ikke uten kamp.

Ilka og Rebekka spilte faktisk mot det samme paret i nettopp VM i Budapest, da de kvalifiserte seg til hovedrunden. Det var mange fine ballvekslinger og Ilka klarte seg veldig bra i dette “selskapet av nordkoreanere”. Det stod på ITTF sine sider at dette var første gangen en nordmann var i finalen i en Challenge Plus-turnering, så all grunn til å være fornøyd. Staselig premieseremoni var det, og Ilka var så heldig å få med seg doublepartnerens trøye hjem, noe hun egentlig trodde ikke var lov. Absolutt et fint minne fra den turneringen.

Noen damer i Nord Koreas nasjonaldrakt delte ut premiene, mens andre sto bak spillerne og passet på at medaljen hang helt rett rundt nakken!

I U-21 slo Ilka en spiller fra Taiwan 3-2, 12-10 i avgjørende etter å ha hatt 3 matchballer mot seg på 7-10. Hun kom til kvartfinale i den klassen. Ellers var det spill mot nordkoreanere med alle alternativ av spillestiler: korte nubber, lange nubber, vanlig belegg, høyrehendt, venstrehendt, deff, off… De har alt, og alle er gode.

Ellers så ble det tid for litt sightseeing også, selv om de ikke var så medgjørlige med det i starten. Etter en del mas, så klarte “Norges mann” å få igjennom at de skulle få se seg litt rundt. Taxi er det ikke lov å ta, og metroen er bare mulig for utlendinger å bruke på to stasjoner.. Etter en del om og men var det en liten minibuss som ble stilt til disposisjon med som regel Norges guide og en sjef over der igjen, + sjåfør og kanskje en spiller eller to fra et annet land. Det ble lettere å få til dette ettersom oppholdet skred fram og de ble bedre kjent med oss.

Ilka med familie hadde lest seg opp ganske mye før reisen og hadde spesielle ønsker om hva de gjerne ville se, og stort sett det meste gikk igjennom..med litt tålmodighet.

Childrens Palace, et drømmested skapt for barn å leke i, men dessverre stod det bare til pynt..

Childrens Palace var et av dem. Et enormt bygg som liksom var et slags SFO. Her ble det fortalt at alt var gratis og alle barn kunne komme å velge hvilken aktivitet de ville gjøre etter skoletid fra bordtennis, turn, til brodering, matte, div instrument, kalligrafi etc. Dette var nok en sannhet med modifikasjoner, mildt sagt. Barn fra 3-4 års alderen kunne det de drev med til fingerspissene og hadde nok tilbragt en del timer der i årevis enten de ville eller ikke. Det var et utstillingsvindu på en måte. Vanligvis i Childrens Palace ville man forvente mange leende og løpende barn rundt omkring, men det var det dårlig med her, selv om alt inne i bygget var superfint med fine farger og alt mulig utstyr. Det var stille som i graven, bortsett fra når en dør ble åpnet til et rom med en spesiell aktivitet og de satte i gang med det de hadde lært.

Ilka som selv liker godt kalligrafi, måtte til pers også, og vise hvordan hun skrev mens alle fulgte nøye med. Det var nok absolutt ikke “hvem som helst” av nordkoreanske barn som fikk være i dette bygget, men de utvalgte og privilegerte. Så lettlurte var ikke Ilka og co..

De nordkoreanske barna fikk se «vanlige» bokstaver for første gang når Ilka skrev navnet sitt.

Gressklipping i Pyongyang var et kapittel for seg. De satt på huk og dro av gress med hendene og la det i poser, dagen lang. Noen har vel sett at de brøyter motorveier for hånd på TV, så da var det kanskje ikke så rart at gresset ble “klippet” på den måten. Det var så godt som ingen biler på veiene, så det er kanskje derfor det er mulig å brøyte på den måten. Inne i Pyongyang var det ofte 5 filer i hver retning, men ingen biler. MDG hadde vært fornøyde.. En eneste bensinstasjon ble observert.

Og skal du kjøpe deg en avis, så pass på. Ansiktet til Kim Jong-un MÅ IKKE brettes, så aviser ble brettet sammen på de rareste måter ettersom hvor på siden bildet av den berømmelige var. Noe annet kunne gi deg en betydelig straff. Det var bilde av Ilka i Pyongyang Times, så la oss håpe at det var like viktig hvordan den avisen ble brettet også, haha!

Det var uten tvil den mest interessante uken i mitt liv, sier Ilka, selv om det var ganske slitsomt å hele tiden passe på hva man sa, selv om det var på norsk. Ilka og familien hadde for eksempel på forhånd døpt om Trump og Kim, så ikke de navnene skulle bli hørt av dem. Det var imidlertid ingenting som moret sportsuniversitetsguidene mer enn hvis “Trump” skulle bli nevnt i dårlige ordelag. Ilka og andre spillere opplevde bl.a. at annet at guidene kunne referere til ting de hadde sagt i telefonen på rommet, så ingen tvil om at det ble fulgt med.

Belysning var det dårlig med i Pyongyang. Da mørket kom snikende om kvelden var det mildt sagt lite gatelys, og etter kl. 22 ble så godt som hele byen mørklagt, bortsett fra viktig steder som bl.a. statuene av Kim’ene. Det lyset kunne sees på mange kilometers avstand fra balkongen på hotellet de lå på, i 25. etg.

De som deltok i turneringen fikk mye og god mat, så intet problem. Like bra var det ikke for guidene. De fikk ikke spise sammen med deltagerne, og de igjen hadde det nok mye bedre på matfronten enn den vanlige mannen i gata. Guiden til Norge fikk tilskudd på matfronten av norsk sjokolade, og det var det beste han noen gang hadde spist. Godt de hadde fått dette tipset på forhånd, så de hadde et stort lager. Makrell i tomat gikk også ned på høykant rett fra boksen. “Delicious”, sa han alltid.

Maten kom på løpende bånd helt til bordet var fult av små tallerkener, alt det til 3 personer..

På gata er det ikke mange som ler eller smiler (forståelig nok kanskje) men Norges guide hadde alltid et smil og en latter på lur, selv om han hadde et hardt liv. Hans familie bodde bare 18km utenfor byen, men han fikk bare tillatelse til å besøke dem 4 ganger i året. Når han fylte 12 år, flyttet han til hovedstaden for studier og har siden det bodd på universitetet. Han lengtet hjem, selv om det var til et hus uten både strøm og vann.

Ilka vil anbefale alle som får muligheten, til å reise til Nord-Korea. Det er et land som ikke ligner på noe annet og ikke så skummelt som mange tror. Man blir fort vant til mørke ganger, skumle heiser og avlytting.. Det gjelder bare å følge landets regler. Rent sportslig må man som nordmann ikke forvente å vinne noen kamper, for nivået er skyhøyt.

Vedr. den kommende sesongen er det store målet å få spille lag-VM til våren i Sør Korea, som Norges damelag er kvalifisert til, og gjøre det bra der. Ilka føler at hun har oppnådd det hun kan i Norge, så neste skritt er å gjøre det bra internasjonalt i seniorturneringer, og ta noen nye skalper. Hun ønsker å spille så mye internasjonalt som mulig, selv om dette må kombineres med studier. For å klare dette er det viktig med god og nøye planlegging og organisering av dagene. Hun håper å få spille i Paraguay, Polen og Finland før jul og andre turneringer etter jul, i tillegg til å ha spilt i Nord Korea. I Europa blir det vanskeligere og vanskeligere å spille i de forskjellige turneringene på seniorsiden, ettersom det er horder av urankede kinesere og japanere som deltar, kinesere som “har skiftet land til Europeiske land”, og i tillegg de som allerede er høyt på rankingen, og som veldig ofte er bedre enn de beste europeiske damene. Det blir mindre morsomt å hele tiden møte slike spillere i første matchen uansett type Challengeturnering. Da må man reise lengre og velge turneringer med omhu, for å møte overkommelig motstand og få mest mulig ut av det rent sportslig, framfor kortest reisevei.